(Dagsavisen 27.10.07) Saken er for så vidt klar. Før Yssen-saken måtte Regjeringen ta hensyn til LO. Etter Yssen-saken behøver den ikke ta hensyn til LO lenger. Det blir altså ikke generalstreik med det første. Klok som den er, vil Regjeringen likevel slenge noen ben til sine venner i LO i kommende oppgjør.
I samfulle to måneder så vi Gerd-Liv rase, som i langsom film, kast i kast ned skråningen fra de svimlende maktens tinder til den dypeste fornedrelse, blodig og forslått. Det var vondt å se og ingen stilte seg nøytral. Vi hadde to måter å lindre smerten på. Vi kunne, som jeg, protestere mot mediesamfunnets logikk eller vi kunne trøste oss med at hun nok fikk som fortjent. Men ingen i hennes situasjon har fått som fortjent.
Noen hevder at pressen bare gjorde jobben sin i et mediesamfunn som er brutalt, men nødvendig i et fritt samfunn med en fri presse. Korriger meg hvis jeg tar feil, men jeg ser det slik: Hvis jeg, uten straffeskjerpende omstendigheter, sto tiltalt for å røve en bank for noen millioner ville jeg fått et par års fengsel og en notis i avisen. Jeg ville sonet min straff etter rettssaker i minst to instanser med både aktor og forsvarer, og kanskje studert jus i fengselet og blitt en aktet borger som i sine erindringer kunne minnes sin ungdoms villfarelser. Jeg kunne eventuelt bevist min uskyld. Disse mulighetene hadde ikke Gerd-Liv Valla.
Hvis jeg hadde gjennomgått det Gerd-Liv har overlevd, ville jeg hatt to alternativer. Jeg kunne solgt huset og bosatt meg Bolivia, hvor jeg kan språket og ingen har hørt om Yssen. Der kunne jeg levet i fred med min skam som rentenist. Den andre varianten ville være å gjøre som Tore Tønne. Jeg hadde ikke kunnet leve, eller leve i Norge, med en inappellabel dom som sier at jeg er ufølsom og mangler enhver innsikt i hvordan min oppførsel påvirker andre mennesker. Dommen over Valla er et meget grovt brudd med elementære menneskerettigheter. Ingen bankrøvere eller LO-ledere eller statsministre skal behandles slik i Norge at de eneste utveiene synes å være Bolivia eller Løkken. Å sette folk i et slikt dilemma kan ikke forsvares med en referanse til det frie samfunns forutsetninger. Straffen skal stå i et forhold til forbrytelsen.
For Valla var ikke død. Den forslåtte heksa har reist seg fra bålet. Hun er blitt usårlig. Hun har skrevet en brutal bok som hun presenterer med et smil. Nå vet vi hvordan det er å bli knust, forrådt, stilt i gapestokken og kastet til ulvene. Med hennes bakgrunn kunne ikke boken bli brutal nok eller for brutal. Hun bruker medielogikken mot medielogikken og svarer med samme mynt, hun vender den andre neven til. Ikke kristelig, bare berettiget. Og hun gjør det bra. Boken er god. Hun er pen, velkledd, avvæpnende og i godt humør. Jeg er imponert. Hun har ikke skadd LO. Yssen har skadd fagbevegelsen og LO har skutt seg i begge bena. Mediesamfunnet har skadd både Gerd-Liv og fagbevegelsen. Redaktørene er derimot ikke skadd. De soler seg for hverandre i medielogikkens gjensidige glans.
Ha én ting klart: Organisasjonenes makt er en like viktig demokratiforutsetning som den frie presse. Fagbevegelsen skal forsvare medlemmene – folket – mot overgrep fra de folkevalgte, fra statsmakten. Storting og regjering er livsfarlige uten motmakt i pressen og organisasjonene. Uten motmakt vil de folkevalgte tilvende seg illegitim innflytelse av egeninteresse. Den sterkeste LO-leder er den beste LO-leder, slik den sterkeste forsvarer er den beste, særlig for de verste forbrytere. Uten de beste forsvarere blir de verste forbrytere utsatt for justismord. LOs leder kan ikke bli for sterk, det er en illusjon. Det er politikerne som er for svake, slik de lett blir under mediesamfunnets logikk. Gerd-Liv var en sterk leder. Ikke bare innsatte hun regjeringen, hun tuktet den også. Situasjonen var historisk ny.
Fagbevegelsen har aldri vært så mektig, LO-lederen aldri så sterk. Så skimrande var alldrig havet.
Til dem som lurer på min habilitet kan jeg si at jeg har kjent Gerd-Liv i 30 år. Hun gikk inn i Kommunistisk Universitetslag på tross av den gryende leflingen med Stalin som fikk meg og andre til å gå ut omtrent samtidig. Jeg kjenner henne i grunnen best som [kona til en bekjent]. Politisk står hun meg fjernt. Hun er moderat ekstrem, jeg er ekstremt moderat. For alle oss i KUL var det barnelærdom at LO-ledelsen var i lomma på det høyredreide Arbeiderpartiet, som i sin tur knegikk kapitalistene. Lite ante vi at den LO-leder som brøt dette mønsteret, skulle utgå fra vår lille midte og nesten med våre paroler.
Norsk presse er ganske brutal og usympatisk på sitt verste, og det er Presseforbundets jobb å gjøre noe for at den blir mer sympatisk og mindre brutal. Det er ingen motsetning mellom en anstendig presse og en fri presse. Men det er en motsetning mellom VGs inntjeningsbehov, Norges informasjonsbehov og borgernes rettssikkerhet. Det er ikke Valla, men pressen som er ufølsom og mangler innsikt i hvordan den piner enkelte mennesker. Eller verre: Pressen blåser i det, tjener penger på det og skryter av det.