(02.03.08) Refusert i Dagsavisen. Min første refusjon i dagspressen!
Vi har i Norge en offentlighet som (i hovedsak) slutter opp om staten (1814), kommunen (1837), parlamentarismen (1884), landets udelelige integritet (1905) og statens rett til å forsvare det (1940). Ytringsfriheten har ingen pris i Norge, om vi overser den nedadgående kulturspiral og pressens hang til å knerte anstendige borgere. I Norge er de fleste enige om det meste.
Norges offentlighet er ikke (i hovedsak) preget av stalinistiske marxist-leninister, islamske fundamentalister, det nasjonalt orienterte Vigrid, militante samiske separatister og en indifferent befolkning med skylapper for sine politiske øyne.
Annerledes var det under Jeltsins lovpriste anarki på nittitallet, da verken befolkningen eller massemediene hadde den ringeste respekt, verken for kommunen, staten, landets udelelige integritet eller for landets forsvarsevne. Det var en tid da lønninger ikke ble utbetalt og pengene var like trygge i banken som i en pappeske utenfor stuedøren, da befolkningen betraktet enhver øvrighetsperson som en banditt og presidenten sønderskjøt parlamentet til oppmuntrende tilrop fra vestlig presse.
Av dette kan vi slutte at absolutt pressefrihet ikke er et absolutt gode i absolutt alle land. I Norge var det for eksempel [inntil nylig] forbudt å si noe stygt om Gud og Kongen (selv om alle gjør det), mens det er lov å karikere Muhammed (selv om ingen gjør det). I Russland kan du kritisere hvemsomhelst, og det gjøres over en lav sko, men ikke i de store mediene, bare i de små. Forskjellen er ikke at vi har så mye å skryte av i Norge, men at Russland har andre problemer å streve med.
[Tillegg 2023: Jeg vet mer nå enn i 2008. Siden år 2000 er de russiske myndighetene utsatt for massiv kritikk i russiske medier, hver dag i prime time. Russiske medier er betydelig mer plurale enn de norske. Men man unnlater å kritisere sjefen for de samme myndighetene, Vladimir Putin, som har ansatt dem og holder sin hånd over dem, av frykt for å få folket på nakken. Russerne forstår hvem som forsvarer dem og bygger landet].
Russland strever med å etablere det Norge har, en funksjonsdyktig stat med oppslutning i befolkningen. Vi strever med å opprettholde ordskiftet i et land der de fleste er enige om det meste. Forskjellen er betraktelig. Det er lett å kritisere for oss som har kommet lett til våre goder. Det er veldig lettvint å spenne ben på den som prøver å reise seg, nærmest umoralsk.
Det har alltid ligget en understrøm av sympati for Russland i den norske bevissthet. Vi handlet i nord. Russerne skrev noen romaner og musikk som vi beundrer. Russerne forsøkte i 1917 å gjøre verden til et bedre sted å være, på en måte som vakte almen begeistring, men som feilet stygt. Den feilen skadet mange, aller mest russerne. Det forsto vi, og [beholdt] derfor sympatien. Russerne jaget fienden ut av Finnmark og trakk seg beskjedent tilbake ved kapitulasjonen. Russerne bar den tyngste børen da nazismen ble rullet tilbake. Russerne er gode på ski og skøyter, noe som slår godt an i Norge. Den første og siste sovjetiske presidenten avskaffet egenhendig Den kalde krigen og reddet oss fra atomtrusselen. Og det var nesten ikke ende på begeistring i vesten da Jeltsin [1991] lyktes i å demontere et Russland på ruinens rand, fragmentert, militært svekket og demoralisert.
NATO nølte ikke, men utnyttet den uventede anledningen til å stramme løkken om nakken på Moskva – i statsvitenskapen heter det containment. NATO inkorporerer alle mellomliggende land og utplasserer taktiske våpen av strategisk betydning i samme avstand fra Russland som Cuba fra USA, [og hele veien rundt]. Le droit du plus fort est toujours le meilleur.
Men så kom denne Putin og skar skår i gleden. Når Russland nå gjenoppstår som en viss fugl av sitt bål, har pipen fått en annen lyd. Et svakt Russland er vi for, et sterkt Russland er vi mot. Bildet av Russland er negativen til bildet av USA. En nærmest enstemmig vestlig presse er nærmest utelukkende ute etter å kritisere. Om økonomien går bedre, er det bare på grunn av olje og gass. Om Russland er mot Kosovos selvstendighet, er det bare av mangel på respekt for frihet og demokrati. Ryktene om at Putin er Europas rikeste mann er selvfølgelig sanne, selv om Norsk Institutt for Strategiske Studier mener [ryktene] antakelig er satt ut av den landflyktige oligarken Berezovskij, som i sin tid snappet til seg en betraktelig del av nasjonalformuen. Og om 80% av befolkningen har problemer med å se forskjell på Gud og Putin, så er det bare fordi landet ikke har vår variant av pressefrihet, men en litt annen. Hadde det vært så lett å manipulere opinionen, ville mange tyranner hatt færre problemer.
En av de tingene vi diskuterte før, men alle nå vet, er at Russland er et forferdelig sted, et mafialand som aktivt styrer mot diktatur, i forakt for egen befolkning og i trass mot våre, vestens, gode ønsker og tjenester.
Det alle vet, er som regel galt. Jorden er jo ikke flat, viste det seg. Det alle er for, er ofte ganske dumt. Det var jo ikke så lurt å gi [israelerne] et land som det bodde noen andre i. [Det forårsaket noen kriger]. Nå vet alle at Russland er et forferdelig sted. Alle vet at vi må passe oss for russerne. I Norge diskuterer vi så busta fyker om de minste ting. Det undrer meg høyligen at vi ikke heller diskuterer det som alle er for, det som alle er mot og det som alle vet. For det er som regel galt. Fordi vi alle er enige, oppdager vi ikke at Vladimir Putin er den ubestridt største statsmann i det tjueførste århundrets første tiår.
(Forfatteren presiserer i 2023 at han fortsatt liker både jøder og grekere, og enkelte kristne. Det er den israelske staten han finner problematisk).