Vise introduksjon
Fra tidlig nittitall til litt inn i vårt årtusen hadde jeg klippekort i dagspressen, særlig i Arbeiderbladet under Per Edgar Kokkvold (den senere Dagsavisen) og deretter i Dagbladet under Gudleiv Forr, årlig rundt regnet 15 kronikker, tredjesider («op-eds») og noen reportasjer fra fjern og nær. Godt betalte de begge to, og de var hyggelige å samarbeide med for en som stedig trosset dead-line.
Jeg hadde fått det for meg at om jeg bare skriver godt nok, så bør det være mulig å styre Norge hjemme fra kjøkkenbordet, hvor jeg hadde en skrivemaskin og noen frimerker, etterhvert erstattet med PC og e-post. Jeg klarte riktignok ikke å styre Norge hjemmefra, men det var et ærlig forsøk på å teste ordets makt: Honni soit qui mal y pense.
Den alminnelige oppskriften på mine artikler var å advare om en truende fremtid ved å fremskrive nåtiden, som om skaden allerede var skjedd. Slike svartekunster er litt magiske. Men det er med stor bekymring og bange anelser at jeg nå presenterer dem samlet. Saken er at jeg alltid i utgangspunktet er sikker på at jeg har rett – litt for lenge – for virkeligheten tvinger meg noen ganger til betydelige endringer i syn på ting og tanker. Jeg kan derfor ikke på noen måte innestå for det jeg skriver, og vil antakelig si meg enig i all kritikk jeg måtte være så heldig å møte. Artiklene er ordnet kronologisk, hvilket er et poeng fordi de tidvis kommer i bunker på opptil seks. Men de er også ordnet etter tema:
1 Oppvekst i Norge
2 Politikk og kultur
3 Overgrepslæren. Det jeg kan love, er at alle artiklene er strengt politisk ukorrekte. I 2003 trakk jeg imidlertid ut pluggen, som det heter. Jeg sluttet helt å høre norsk radio, se norsk fjernsyn og lese norske aviser. Så jeg kan med hånden på hjertet hevde å være blant dem som vet aller minst om dagens Norge, den fremmede i det landet jeg først ville styre. Dengang ei.
Men i 2016 skjedde noe som fikk meg til fornye mitt virke som poetokrat, og til å lette litt på mitt gamle løfte om aldri mer å skrive for nordmenn: Jeg ble gjort oppmerksom på nettavisen til Pål Steigan, leder og stifter av det avskyelige partiet AKP (ml) og grunnlegger av den redselsfulle avisen Klassekampen, som nå er på helt andre hender.
Jeg hadde aldri kunnet fordra Steigan, partiet hans eller avisen hans, men da jeg åpnet steigan.no, ble jeg endelig fornøyd. Jeg skrev et par rosende ord til ham og opplyste om at jeg var en gammel fiende. Dagen etter sto han på døren og forlangte kaffe og tørre kaker. Siden har vi vært venner og samarbeidet mye, for vi har forandret oss begge to. Jeg har latt ham trykke noen av mine gamle gullkorn og også latt ham friste meg til å skrive litt for ham. Jeg skriver altså fortsatt ikke for nordmenn, men jeg skriver naturligvis gjerne for Pål Steigan. Vi er like kjepphøye som vi var, men vi har begge i betydelig grad salet nye kjepphester. Det jeg har skrevet for Pål finner du under rubrikken Steigan Enno. For de helt spesielt interesserte har jeg lagt ved et par avhandlinger, under rubrikken Faglig.