(Dagsavisen 25.01.07) Jeg har alltid vært en sterk tilhenger av det indirekte demokrati. Det er ikke velgerne som styrer, men deres representanter. Representanter kan velges og vrakes. Om vi ser bort fra naturkreftene, som styrer seg selv, og pengemakten, som er underkastet norsk lov, har vi fem maktkilder i Norge: Den lovgivende, utøvende og dømmende makt, pressen og organisasjonene. De tre første har sin makt fra folket og balanserer hverandre. De to siste beskytter borgerne mot overgrep fra de folkevalgte. Så lenge disse fem organer bruker makt, er Norge et demokrati. Svikter én, svikter alle.
Pressen skal vise respektløshet overfor makten. Sin fineste side viser den i møtet med allmektige flertallsregjeringer, med rotete og beslutningsvegrende storting og med tilstivnet og konservativ domsmakt. Men når regjeringen ter seg, når stortinget beslutter og dommerne følger med i tiden, da går pressens respektløshet på tomgang av gammel vane.
Organisasjonene har ikke noe demokratisk mandat. Deres oppgave er å være slagkraftige. Er de ikke slagkraftige, vil statsmaktene forgripe seg på medlemmene deres, som omfatter nesten hele folket. Lærerlagets beste leder er den som kan gi lærerne høyere lønn og lengre ferie enda barna ikke lærer noe på skolen. Synd, men sant – det ligger i sakens natur.
LOs oppgave er å forsvare lønnstakerne mot overgrep fra staten og arbeidsgiverne. En sterk LO-leder er en god LO-leder. En LO-leder som sier unnskyld og beklager til høyre og venstre, er en svak LO-leder. Slike trenger vi ikke.
Når det tidvis er slik at LO, NHO eller Bondelaget styrer landet og innsetter regjeringer, så er det ikke organisasjonene som er for sterke, men politikerne som er for svake. For svake blir de når de tenker mer på karrieren enn på landets fremtid. Slike svake tanker tenker de når landet er for rikt. Når det er penger til alle gode formål, slutter kampen om lederskapet. Da begynner kampen om velgernes gunst. Da løper politikerne etter velgerne med pengesekkene sine, hver til sin menighet. Og velgerne ser akkurat så mye lengre enn nesetippene sine at de får med seg forsiden i VG og det som sirkushestene lirer av seg i Tabloid og NRKs tabloidkopier. Når landet er for rikt, er det ikke lenger samfunnsproblemene som setter dagsorden, men trynejegerne.
Det rike Norge er overstyrt av ideologi. Og ideene, de store og de bitte små, forvaltes av pressen, som er beruset av sin misjon. I alle andre land er pressens oppgave å avdekke problemer og felle maktmisbrukere. Men i landet uten problemer har politikerne lite makt å misbruke, de har abdisert til fordel for pressen og organisasjonene. I et land uten maktmisbrukere blir pressens oppgave ubønnhørlig endret. Det handler ikke lenger om å felle maktmisbrukere. Det handler om å finne noen å felle.
Pressen felte Jagland (som rager et hode over sine kolleger) fordi han [ofte] gikk surr når han fikk stukket en mikrofon litt for langt opp i nesen. Pressen felte Tore Tønne fordi han sto lagelig til for hogg, ikke fordi han hadde gjort noe som berettiget dødsdom. Carl I. Hagen ble gjerne omtalt, og gjerne i samme åndedrag, som nazist og stalinist, på tross av at han var maktesløs. Våre anstendige partier hadde gått sammen om å nekte ham den makten velgerne ville gi ham. Og det var ikke spesielt uflidde VG-journalister som karakteriserte Hagen, men landets ledende kommentatorer.
Om Tor Aspengren hadde møtt noe slikt, den gang landet hadde problemer og VG var et tredjerangs ukeblad uten samfunnsmessige ambisjoner, da ville han slått et slag med hammeren sin, så langt skaftet rakk. Lars Skytøen ville pekt på Yssen med en finger så dirrende at selv den mest uflidde VG-journalist hadde fått kneskjelv. Yngve Hågensen ville trukket pusten dypt og talt med en patos bare fattiggutter fra tredveåras barnehjem kan tillate seg og slippe unna med.
Sekretærer, de være seg internasjonale eller nasjonale subjekter, kan anrette mye skade. Tenk bare på Stalin, [generalsekretæren] som Lenin ikke rakk å avsette. Statsledere blir ikke verdsatt fordi de er så snille mot sekretærene sine, men fordi de får utrettet noe.
De Gaulle ble felt av revolusjonen i 1968. Margaret Thatcher ble felt av sine like, som Cæsar av senatorene, ikke av en sur sekretær. Når Gro ilte til møter for å fatte beslutninger, fikk hun kritikk fordi hun kjørte i drosjefeltet inn til byen fra Bygdøy. Så liten blir man av å bo i et lite land. Det minste en organisasjon kan gjøre for en stor leder, er å skaffe henne en lojal sekretær.
Gerd-Liv Valla har ikke hammeren til Tor, hun mangler Skytøens dirrende pekefinger og hun kan ikke tale med Hågensens patos. Hun har bare det som er nok, sin dyktighet. Med den har hun brakt LO til uante høyder og derfor vært den beste LO-leder på flere tiår. Nå ligger hun med brukket rygg. Ikke som sist, men fordi noen har brukket den. Noen som innbiller seg at de gjør en innsats for demokratiet og det inkluderende arbeidsliv. I dag feirer norsk presse nye triumfer. Den har funnet en å felle.