036 Mange kokker og mye søl

(Dagbladet 26.08.98) Regjeringen spreller nå i garnet, slik noen forutså allerede valgnatten, et garn spent opp av og mellom Jagland og Carl I. Hagen. Enkelte forskere og pressefolk har svelget sentrums selvforklarende blokkuavhengighet, den famøse trekanten, men politikerne på begge fløyer kjenner sin makt, og vet at den tredje dimensjon er sten død inntil neste EU-strid. 

Polene i norsk politikk er det mildt styringsglade Ap og det moderat liberalistiske FrP. Man øyner, heldigvis, en viss substansiell forskjell på disse to posisjonene, så våre demokratiske valg er fortsatt i noen grad politiske. Men fordi Ap ikke er særlig radikalt, og fordi FrP ikke er spesielt reaksjonært, er det politiske rom mellom dem heller trangt. I det rommet finner vi Høyre, som blindt har spilt seg ut over alle sidelinjer i et fåfengt håp om å bevare innflytelsen med æren i behold. 

I det rommet finner vi også sentrumsgladiatorene – sperregrensepatruljen – som hver dag forgjeves kjemper en heroisk kamp – innad i regjeringen og utad mot presse og parlament – for å bevise sin berettigelse. Sentrum styrer mot sin død, og vi vender tommelen ned. Morituri me salutant. For sentrum i Norge har ingen betydning i dag, ingen berettigelse. Som et tilfeldig uttrykk for den uavklarede striden mellom sosialdemokratiet og de konservative, er Regjeringen dømt til å føre den ene eller den annen blokks politikk, og en mer blokkavhengig regjering har Norge selvfølgelig aldri hatt. Det eneste den får til selv, er å sprenge budsjettene. 

Det storsnutede, tresnutede lille sentrumstrollet stanges nå ned i elven fra begge sider av kloppen i en velregissert knipetangsmanøvre. Jagland har, med sine erfaringer, ingen interesse av å danne eller støtte annet enn en styringsdyktig regjering. For å klare det må han enten styrke sin posisjon i valg – og det er slett ikke umulig, slik de borgerlige tuller seg bort – eller han må temme sentrum, tvinge noen partier til taushet. 

Carl I. Hagen kan rolig observere tyngdeloven i dens utfoldelse, for sentrum og Petersens Høyre blir aldri styringsdyktige i Norge. Høyre må velge mellom makten og æren. Om Høyre beholder silkehanskene på, om partiet dannet, humanistisk og kultivert fortsatt fornekter sitt stygge speilbilde, gjøkungen Hagen, ender Petersen i sentrum og forspiller partiets berettigelse, dets innflytelse og tradisjoner. Sponheims næringspolitikk og Bondeviks familiepolitikk ligger allerede så tett opptil Hagen at det overhodet ikke er rom for et hovmodig Høyre. Derimot kan partiet, hvis det vil skape politikk, bygge bro for et bredt borgerlig samarbeid og endog håpe på statsministerposten. Et slikt valgforbund blir mektig, det kan vinne et valg, men det fordrer en ansvarlig samarbeidsvilje som Hagen hittil har vært alene om. 

Men også sentrum må velge. Ikke mellom makten og æren, for begge er forlengst forspilt. Sentrum må velge mellom ydmykende taushet under Jagland og et æreløst samarbeid med de ideologiske motstanderne Høyre og Frp. Valget er pinefullt og fallhøyden stor, men sentrum har selv spent buen til bristepunktet. Den var for vek. Valget er vanskelig fordi sentrum naturligvis mangler enhver politisk og ideologisk koherens, fordi posisjonene spriker internt, fordi selvbildet er latterlig forvokst og fordi forventningene hos egne velgere har vært skyhøye. 

Høyre og Frp strides om hegemoniet på borgerlig side. Målet er det samme, taktikken forskjellig. Hagen flirter åpent med Bondevik, og han strekker seg langt. Høyre, derimot, skyver alle fra seg, i påtatt ansvarlighet og såret stolthet. Høyre vil ha kriseforlik med Ap, æreskjeller sentrum og avviser arrogant den naturlige partner til høyre. Hvordan denne taktikken skal gi borgerlig flertall bak en regjering, er en gåte. Vi setter en knapp på Hagen, for Høyre begår en historisk dumhet. Hovmod står for fall. 

Vi har en regjering som ikke kan styre i møtet med Stortinget. Men Stortinget kan heller ikke styre: det mangler en regjering. Oppløsningsretten løser dette problemet på kort sikt, men skaper i sin tur nye, utilsiktede. Det parlamentariske kaos skyldes ikke regelverket. Det skyldes dårlige politikere, deres smålige ambisjoner, falske retorikk og ideologiske overspill, deres manglende evne og vilje til å samarbeide om hovedlinjer. Og dårlige politikere er et produkt av rikdommen: de trekkes ikke til ansvar. I 25 år har dårlig politikk vært saldert, ikke politisk, men over Statsbudsjettets oljekapittel. For ikke å øde vår velstand, trenger vi gode politikere. Men for å få gode politikere, trenger vi en skikkelig krise, og dermed er vi like langt. 

I sak er det lite til hinder for at Venstre og KrF slår seg sammen med Høyre og FrP. Senterpartiet kan trygt avstås til Jagland fire år etter jordskjelvet. En slik sanering av norsk politikk, som straks ville gjøre politikernes nytale forståelig igjen, hadde vi fått allerede i fjor høst, om norske politikere var i stand til å styre etter et kjølig resonnement. Det er de ikke. La oss da håpe at Statsbudsjettet denne gangen tvinger sentrum i kne, Bondevik til korset og de borgerlige til fornuft.

Legg igjen en kommentar