(Dagbladet 23.09.97)
Nå spreller de i garnet. Man sa de ikke ville klare det, men de gjorde det. De gikk rett i fellen. Sentrumsalliansen har viklet seg inn i det garnet Jagland og Hagen la ut. Etter at Stortinget tvang en hel karavane av kameler ned i gapet på Arbeiderpartiets ikke altfor motvillige leder, fant han ut at nok var tilstrekkelig. Vi leser beretningen som et varslet selvmord.
O hoved høyt forhånet! Alle forsøkte å ta Jagland etter at Gro gikk. Både de faktiske motstandere og hans nærmeste i SV. Oppildnet av pressen, som har teft for blod, har Stortinget forsøkt å tvinge Jagland i kne, nå når sjansen bød seg. Etter år i bitter maktesløshet skulle det avmaktsarrogante stortingsflertallet endelig ta knekken på ham. Da de fikk ham ned i 27 prosents oppslutning, var tiden inne til å enes om en merknad, en regjeringsmerknad. Mellom det svekkede sosialdemokrati og en uvettig splittet høyreside var tiden endelig kommet for trekanten, denne glitrende spydodd mot gammeldags blokktenkning.
Men nå spreller mellompartiene – hvori opptatt Høyre – i garnet, og nå skal de stekes i sitt eget fett, langsomt. Vår misnøyes vinter følger anarkiets korte sommer. Et av mine yndlingsscenarier er dette: Først danner Bondevik regjering med Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets ansvarlige, men akk så forræderiske velsignelse. Mot et uvillig og surmulende Høyre, som i første omgang og som vanlig ikke kommer noen vei.
Til å begynne med blir Bondevik fredet. Han skal få tid til å demonstrere sin smidighet og sin evne til å samarbeide med de fleste om det meste. Han skal få tid til å avdekke de muntre motsetninger i sin egen regjering, motsetninger større enn dem vi finner mellom de øvrige partiene. Men så, i god tid før neste års statsbudsjett, strammes grepet. Sentrumsalliansen blir presset, plaget og provosert til den sprekker og fullmoden faller på en tilfeldig sak. Tilfellene vil stå i kø.
Når alliansen smuldrer, står Høyre klar som den reddende engel. Dette har Petersen ventet på et helt år, ja et helt liv, og stolt rekker han hånden ut til KrF og Venstre. En drøm er gått i oppfyllelse, for ingen borgerlig regjering er funksjonsdyktig uten et moderat Høyre som brobygger og garant for stabilitet og ansvar. Vi får en ny sentrumsallianse, Bondeviks annen regjering i den nye tids første periode. Den får imidlertid et kort liv, for dens eneste raison d’être er Høyres endelige ydmykelse.
Når steken er passe mør, for eksempel i god tid før statsbudsjettet og kommunevalget i 1999, rykker Hagen og Jagland inn mot den lette brigade fra høyre og venstre akse i en nøye koordinert aksjon på to flanker. Mellompartiene – hvori opptatt Høyre – knuses skånselsløst. Jagland gjeninnsettes som triumfator, med gallupp i ryggen og varmt støttet av Carl I. Hagen, som i et anfall av ansvarlig statsmandighet ser lenger frem, mot valget i 2001.
Det valget blir et knallhardt oppgjør mellom Arbeiderpartiet og det nye høyre. SV støtter Jagland febrilsk med sine to fattige prosent, mens Anne Enger selvstendig og helt alene slår et slag i luften for nestekjærlighet, poteter og solidaritet. Høyre ber Hagen så tynt om å få være med på laget, desimert og fortvilet. For valget i 2001 vinner Hagen med god margin etter en fair fight. Som statsminister kjører han imidlertid landet i grøften, hvorpå Jagland redder nasjonens ære, støttet av kneblede sentrumskamerater som ikke lenger tør mukke.
I 2005 får Arbeiderpartiet endelig rent flertall, et femti års jubileumsflertall, og Norge er sikret en ny lang og stabil oppgangstid, det nye tusenårsriket. For denne regjering vil allting lykkes, også den tredje EU-striden, som trygt bringes i havn frem mot stortingsvalget i 2009. Lenger enn det ser jeg ikke helt klart, og man skal huske at dette ikke nødvendigvis er fremtiden, men bare et scenario. Fremtidsforskningen er minst like usikker som fortidsforskningen.
Der er flere scenarier: Verken Grunnloven eller parlamentarisk presedens hindrer Kongen i å avvise Arbeiderpartiets demisjon. Konger har sagt nei før, de. Situasjonen er uhørt, og Kongen skal søke sitt råd i Stortingets sterkeste konstellasjon. Det er ikke sentrumsalliansen, og dersom Kongen har et bedre alternativ, bør han sikre landet mot den serie av konstitusjonelle kriser som Bondevikregjeringen innvarsler. Ikke tusen ord seg prenter som én gjerning spor.