(Dagbladet 21.06.99) Folkeretten – en konsensusjurisdiksjon basert på et minste felles multiplum av mulige avtaler mellom høyst forskjellige land og regimer – er bedre enn jungelloven, den usminket sterkestes rett. Men folkeretten tåler ingen sammenligning med demokratiske lover vedtatt av representative parlamenter. Rådende folkerett er bare et lite skritt i riktig retning. Et flertall av de land folkeretten binder, er selv i begrenset grad demokratiske, så folkeretten springer ikke ut fra folket.
Folkerettens prinsipper kommer bare til anvendelse i det fåtall saker verdens land kan enes om. Tilfeldighetene og de geopolitiske konjunkturer avgjør hvilke. Verdenssamfunnets folkerettslige hjemmel for å bruke makt i konflikter er så meget mindre representativ som beslutningene fattes i FNs sikkerhetsråd. Der sitter femten land, hvorav fem har vetorett. Vetoretten har de dels som seiersarv etter 2. verdenskrig, dels i kraft av sin størrelse, sin makt og sine motstridende nasjonale interesser. Bare mot vetorett har de inngått ellers forpliktende avtaler.
Vetomaktene har motstridende interesser i de sentrale spørsmål, som menneskerettigheter, demokrati og økologi i store land. Folkeretten hjemler derfor inngrep bare i relativt små og perifere konflikter i randsonene mellom stormaktenes interessesfærer: folkemord i små afrikanske land og oppgjør mellom tynt befolkede oljediktaturer, for å nevne noen.
Folkerettens utøvende organ – Sikkerhetsrådet – garanterer slik at demokrati og flertallsstyre ikke kommer i veien for den sterkestes rett. Mange land er demokratiske, men forholdet mellom nasjonene styres fortsatt av makt og egeninteresse. Den atferd vi forbyr våre barn – de slåss når de er uenige – er stadig normen blant verdens land. Så kort er verden kommet.
Folkerettens ubehjelpelighet viser at historiske prosesser ikke bestemmes av gode ideer og velmente beslutninger. Historien går sin gang, langsomt, og hvert skritt, hvert fremskritt, må kjempes frem, i brudd med og oppbrudd fra den gjeldende orden. De fremskritt folkeretten hittil har brakt, og de er ikke ubetydelige, er alle anslag mot statu quo ante. De bestrider den nasjonale sjølråderett, som før folkeretten bare ble begrenset av størrelsen på naboens kanoner. Ethvert fremtidig folkerettslig fremskritt er et nytt angrep på nasjonenes selvstendighet og vil derfor møte innbitt motstand, en motstand hjemlet nettopp i gjeldende folkerett. Folkeretten kan derfor bare styrkes ved at vi bryter den.
Hvis vi aksiomatisk fastslår at historien beveger seg mot demokrati, humanitet og bindende global jurisdiksjon, ser vi at folkeretten kan brytes fra to kanter, forfra og bakfra. Indonesias anneksjon av Øst-Timor og Milosevic’ storserbiske herjinger er to bakholdsangrep på folkeretten, to skritt tilbake i historien. Status quo for den kurdiske nasjon, knuget av fem land, sikret av folkeretten og statenes ukrenkelighet, viser historiens tunge treghet og motstanden mot fremskritt, som også demokratiene hviler på. Vi skal derfor angripe folkeretten, men vi skal gjøre det forfra.
Vi, som vil ha demokrati, humanitet og bindende mellomfolkelig demokratisk jurisdiksjon, skal bryte folkeretten, men bare for å styrke den. Våre brudd på folkeretten skal være få, små og velrettede, for vi er inne i en langsom historisk endringsprosess som kan reverseres. Vi skal ikke gå til krig mot Kina, selv om grunnene til å gjøre det er mange og gode. Kuren er verre enn lidelsen.
Men det vil i økende grad gis situasjoner der demokratiske land vil stanse en nabo som brutalt håner elementære menneskerettigheter. Da skal vi angripe folkeretten forfra, for å bringe den videre. Da vil folkeretten bli brukt, av politiske fossiler – voktere av museer og redselskabinetter – og av udemokratiske land, til å hindre fremskritt, demokrati og humanitet. Skulle Kina – som har sine egne overgrep å forsvare, sin egen betydning å forstørre – ha folkerettslig frie tøyler til å hjelpe Milosevic på motsatt side av kloden? Skal det lille som er oppnådd på folkerettslig grunn hindre en utvidelse av folkeretten?
Lokale folkemord er én grunn til å tøyle nasjonalstaten. Men viktigere er at den utvidede folkerett, med bindende jurisdiksjon, i fremtiden kan sikre menneskerettigheter, demokrati og bærbar økologi, ikke bare for millioner, men for milliarder.