(Dagbladet 18.02.97)
Den historiske sannhet, sannheten om det forgangne, er alltid et uttrykk for dagens selvforståelse, dagens politiske behov og vår trang til å rettferdiggjøre vår fortid. Hver for seg sier historikerne mye forskjellig og mye interessant. Men summen av norske historikeres samlede innsats finner vi i skolebøkene, et offisielt destillat av nasjonens selvbilde, sett i forfengelighetens trollspeil. Vikingenes liv og levnet beskrives ikke best av nasjonalromantikere. Romatraktatens historie og videre skjebne bør ikke overlates til Lahnstein. Stalin er neppe Trotskijs beste biograf. Desto mindre grunn er det til å stole på Kåre Willoch når han velformulert hamrer inn sannheten om etterkrigstiden (som om den var truet!):
Kommunistenes mål var verdensrevolusjonen. For å nå det målet var de villige til å bruke alle midler, fra infiltrasjon av fagforeninger i Båtsfjord, via statskupp i Tsjekkoslovakia til verdenskrig med atomvåpen. Skulle vi så ikke gi POT [i dag PST] penger og fullmakter? Kan vi så fortenke Arbeiderpartiet i å sette Nasjonens sikkerhet foran det kollegiale og vennskapelige forhold [de hadde] til kommunistene, som man ellers respekterte personlig? Er det ikke en skjendig insinuasjon å påstå at Arbeiderpartiet slo to fluer i ett smekk og samtidig sikret både nasjonal sikkerhet og monopol blant velgerne? At partiet så å si brukte sikkerheten som påskudd for å danke ut konkurrenten [NKP]?
Har vi intet lært av Haakon Lie og Jens Christian Hauge, som bar oss frem til seier i kald og varm krig? Og om vi nå knuste noen egg, råtne og friske, hva er vel det mot den herlige omeletten vi i dag setter på bordet, bestående av demokrati, næringsfrihet og et objektivt historiesyn? Om noen led overlast, kan vi jo alltids be om unnskyldning, kanskje betale litt erstatning? Hva har vel russerne hatt i de samme femti år, om ikke diktatur, stagnasjon og løgner? Er noen i tvil om hvem som har rett? Jagland er det ikke, Lundkommisjonen er det ikke, og det står i skolebøkene alt sammen: Den kalde krigen var Vestens legitime, ja livsnødvendige forsvar mot Stalins verdensrevolusjonære ekspansjon.
Sannheten er vakker. Problemet er at det er løgn alt sammen, og forbannet dikt. Det var ikke Jens Christian Hauge, ære være ham, som vant krigen for Norge, ei heller var det engelskmennene. Eller USA, som [ventet med å åpne] den annen front til russerne hadde forblødd i øst. Det var Stalin som vant krigen, ved Stalingrad, og sannheten er ikke alltid vakker.
Det var ikke Haakon Lie som reiste, førte eller vant Den kalde krigen her hjemme. Han var et glødende, forblindet redskap for Harry Truman, den lille mann fra Missouri, mannen som la en bombe under arken, og ikke nølte med å sprenge den, i Hiroshima og Nagasaki, for å se om den virket og for å skremme Stalin. Den kalde krigen kom utenfra til oss. Vi protesterte knapt og fulgte med på ferden, en ferd som bestemte norsk politikk i 50 år [75 år pr. 2023], her i vårt næringsfrie lille demokrati. Den kalde krigen fødtes 16. juli 1945, den dagen Truman i Potsdam fikk underretningen om at atombomben var operativ. Den dagen visste Truman at han skulle rulle kommunismen tilbake og innhylle verden i Pax Americana. Men vi visste det ikke. Ikke ennå.
Fra sin nyvunne styrkeposisjon innledet Truman historiens største galmannsverk, atomopprustningen, og han fikk oss alle med. Den tomskallede russiske bjørn, som hadde fått et par kilevinker i løpet av krigen, satt forvirret igjen på slagmarken, og så hvordan freden gikk tapt for øynene på den. Stalin stolte i sin naivitet, som han før hadde stolt på Hitler, på vestmaktenes løfter i Jaltaprosessen, om fred bak trygge grenser, skjermet av vennlige regjeringer i nabolandene. Men dengang ei. Håpet om en etterkrigstid i samarbeidets ånd ble knust av bomben og Trumans maktfullkommenhet. Begrepet fredelig sameksistens ble først en skygge av et begrep 15 år senere, da Sovjet mot drepende økonomiske ofre hadde nådd ballistisk paritet [Sputnik 1957 og Gagarin 1961].
Vi som kritiserer POT [PST i dag] blir bedt om å huske den spesielle stemningen som rådet rett etter krigen. Den husker jeg godt. Den stemningen var nemlig pro russisk og pro onkel Josef. Han vant krigen og han trakk seg villig ut av det brente Finnmark. I begeistring for Stalin gjorde kommunistene det beste valg noensinne i 1946. Intet ville vært lettere enn å få norske velgere med på en forsvarspakt mellom USA og Sovjet, i den spesielle stemningen som rådet rett etter krigen, den spesielle stemningen som liksom rettferdiggjør POTs mange overgrep [langtidsovervåking av norske borgere].
Vi som kritiserer POT blir bedt om å huske at kommunistene strebet etterverdensherredømme. Det står visst slik å lese hos Marx, men han var allerede forlengst død og begravet, med både kropp og sjel. Tyveårenes store kamp om arvefølgen etter Lenin, mellom Trotskij og Stalin, sto nettopp om verdensrevolusjonen og sosialismen i ett land. Vi vet hvem som seiret, men det passer ikke å huske slagordet hans [«Sosialismen i ett land»]. Vi vet alle at Stalin skapte og brukte det spanske kommunistpartiet for å hindre sosialistisk revolusjon i Spania under borgerkrigen. Han trengte allierte (England og Frankrike) i en eventuell konfrontasjon med Hitler, og ville nødig provosere [med trusler om europeisk sosialisme].
Det var ikke uten grunn at Stalin i 1943 nedla verdensrevolusjonens utøvende organ, den Tredje Internasjonale, også kalt Komintern, midt under Jaltaprosessen. Vi vet alle at Stalin ofret de greske kommunistene (som praktisk talt hadde makten i 1947) til England og USA, for å tekkes Vesten i Den kalde krigens spede begynnelse, og for å sikre sine egne frie hender bak jernteppet. Vi vet alle at den sterkeste politiske kraften i Frankrike og Italia etter krigen, det var den kommunistiske motstandsbevegelsen, den eneste organiserte kraft med moralen i behold. Kommunistene hadde makten i sin hule hånd, men fikk ikke lov til å ta den. Stalin foretrakk å bruke kommunistene til å sikre status quo. De samarbeidsvillige [og tannløse] Eurokommunistene ble ikke uten grunn de revolusjonæres fremste skyteskive under ungdomsopprøret [en venstrorientert kulturrevolusjon som feide over Europa fra 1965-1975]. Om Vesteuropas kommunister var forrædere i femtiårene, så var det sitt eget revolusjonære program de svek, og det på Stalins bud.
Sosialismen i ett land var Stalins teoretiske fundament, skjønt teori er kanskje et sterkt ord for en slik selvmotsigelse. Som alltid hos Stalin var teorien et skalkeskjul for de praktiske behov. Stalins praktiske behov var å sikre partiets og dermed sin egen uinnskrenkede makt bak trygge grenser, omgitt av fredelige naboer, i fredelig sameksistens med Vesten [teorien sikret også Sovjetunionens seier i Andre verdenskrig, det skal innrømmes]. For å sikre det behovet styrte han Europas kommunister bort fra revolusjonen. Russland var knust etter krigen. Det er intet, absolutt intet, verken i Stalins teori, i hans objektive og personlige interesser eller i hans handlinger, som tilsier at han tilstrebet verdensrevolusjon eller krig mot NATO. En slik selvoppofrelse kunne vi ventet av Trotskij, men aldri fra Stalin.
Den kalde krigen var Vestens angrepskrig mot Sovjetunionen. Da Truman utløste den, måtte Stalin bittert erkjenne at freden var tapt. Han oppga etterhvert sine troskyldige og omforente planer om et finlandisert, nøytralt og vennligsinnet Sentraleuropa som buffer mellom øst og vest, og folkedemokratiene så etterhvert dagens lys, på slutten av førtitallet og fremover, til Trumans hykleriske og harme forbløffelse. Av den fødtes NATO, og som en refleks, først flere år senere, Warszawa-pakten. Vi benektet det da, og har glemt det nå, at folkedemokratiene [Warszawa-pakten] var en reaksjon på containment-politikken [amerikanske George Kennans Columbi egg]. Her er det ikke snakk om hvem som kom først av hønen og egget, men at A forutgikk og forårsaket B.
Den kalde krigen var et realpolitisk forræderi mot Jaltaprosessen, mot krigsalliansen og folkenes håp. På grunn av atomtrusselen var Den kalde krigen den største fare verden noen gang har måttet tåle, en krig som i tapstall bare kan måles mot verdenskrigene, om vi tar de regionale [post-koloniale] øst/vest-konfliktene med i beregningen. Og den var fullstendig unødvendig. Da den kom, kvalte den drømmen om fred i Europa. Så lenge den varte, satt vi på en kruttønne og overvåket hverandre, mens milliardene kokte i rustningsindustrien. Den ble ikke engang vunnet av oss. Den kalde krigen fant sin løsning utelukkende fordi Mikhail Gorbatsjov var en bedre mann enn Stalin. Den fremste humanist i Europa hadde all makt og ga den fra seg for å gjøre verden bedre, ved ensidige innrømmelser på alle fronter. Måtte vi ha rygg til å bære hans arv.
Men da Den kalde krigen var et faktum, ble det ganske riktig høyspenning i Europa. Vi hadde ganske riktig en femtekolonne som gikk Stalins ærend. En femtekolonne som riktignok brukte store ord om fred og sameksistens, og som organiserte propagandistiske konferanser om mellomfolkelig forståelse, nedrustning og avspenning, men likevel. Det kunne jo blitt krig, og hva da? Jo, hvis det var blitt krig, og det er nesten flaut å måtte minne om det, da kunne det vært det samme med alle våre bestrebelser, for da ville vi alle vært døde, og det ganske kvikt, som Willoch sier.
Det er riktig at vi bør forstå den spesielle stemningen som rådet i Norge, ikke rett etter krigen, men rett etter Kråkerøy-talen til Gerhardsen [1948, startskuddet for McCarthismen i Norge]. Den stemningen beskrives best som massepsykose, og hvem vet om ikke Haakon Lie [Arbeiderpartiets mektige generalsektetær] først og fremst er en stor hypnotisør. Det var i denne tilstand av transe at Arbeiderpartiet bygget opp etterretningstjenestene, knuste en brysom konkurrent [NKP] og kolporterte sin viten til Pentagon og CIA. Det er fortsatt i dag i denne tilstand av transe at Willoch forsvarer POT.
For Kåre Willoch har jeg den allerstørste respekt. Ikke minst når jeg ser hva partifellene hans klarer å utrette, der de sitter, helt stille, stive i blikket, blant kenguruene [?]. Men han har ikke forstått de grunnleggende og bestemmende faktorer i norsk etterkrigspolitikk, sin egen politiske epoke, som han selv var med å styre. Han tror kapprustningen sikret freden og forstår ikke at den bygget på en livsfarlig og selvoppfyllende amerikansk propagandaløgn. Og om han forstår, er han mer kynisk enn jeg liker å tro. Hvordan kan jeg samtidig verdsette hans intelligens og hans moral, når de synes å utelukke hverandre?
Amerikanerne innbilte europeerne at Sovjetunionen hadde aggressive, ekspansjonistiske hensikter også vest for jernteppet, at vårt naboland [Russland] altså var styrt av suicidale idioter. Denne løgnen fastla europeiske partimønstre i en mannsalder, styrte den økonomiske politikken, forgiftet utenrikspolitikken og puttet oss alle i mapper. Den brakte kloden til randen av stupet og drepte millioner. Denne løgnen er Willochs verdensanskuelse. Han forstår ikke at NATOs atomvåpen i Europa var like skrekkinngydende og minst like farlige for russerne, som Krusjtsjovs atomvåpen på Cuba var for amerikanerne. Willoch forstår ikke at russerne hadde fienden på dørstokken, mens amerikanerne hadde et hav imellom. Hva om Krusjtsjov hadde vært like storsnutet som Kennedy under Cubakrisen?
Kåre Willoch er derfor ikke den rette til å frikjenne POT. Willoch forsvarer POTs registre og ([angivelig] blant annet av hensyn til de overvåkede) deres hemmelighold. Har han glemt hva som skjedde med slike lister når de falt i Hitlers hender under krigen? [Slik det alltid går med slike lister i de gale hender, helt siden Marius’ og Sullas proskripsjonslister hundre år før vår tidsregning]. Willoch har ikke forstått et kvidder av Den kalde krigen, ikke et kvidder av Sovjetunionens [ønsker,] hensikter og interesser. Det har han til felles med den samlede norske offentlighet, slik den ytrer seg fra Stortinget, i pressen og i skolebøkene våre. Jeg skal spare Willoch for litteraturlisten. Men hvis han vil ta en titt på sin egen side av jernteppet, kan han jo kikke på George Kennans refleksjoner At a Century’s Ending. Kennan går ikke så langt som meg, men han går så uendelig mye lengre enn Kåre Willoch.