(Arbeiderbladet 14.06.96)
Makten er spredt i Norge, derfor er vi et lykkelig land. Kommunene sysler med sitt, i egne fora. Direktørene selger og sysselsetter, etter beste skjønn og evne. Løssalget dikterer debatten, amerikanerne kulturen, og Hagen viser vei. Selv bestemmer jeg hvor skapet skal stå. My home is my castle. Selv de blotte bare ord har makt i Norge, ord som union, postkontor og regnskap. Likevel hadde Johan Sverdrup rett da han sa at all makt er samlet i denne sal. All statsmakt er samlet i eller delegert fra Stortinget.
Stortingets avmakt har vært latterliggjort siden EU-striden, eller begrått av alvorlig bekymrede siden den gang Gro i 1986 valset opp med Willoch-epoken fra mindretallsposisjon. For den saks skyld siden Sverdrups dager [1884]. Men det faktum gjenstår at et lovlig valgt Storting uttrykker sin makt gjennom Gro Harlem Bruntlands regjering. Opposisjonen fordeler seg jevnt til venstre og høyre – og litt over og unde, etter Lahnsteins nye trigonometri. Arbeiderpartiet er dømt til å føre statsroret med opposisjonen surret ved masten. Årsaken er nettopp at linjen, og ikke triangelet, er vår dimensjon.
Anne Enger Lahnstein har som interessert part avskaffet blokkpolitikken – på notatblokken sin, med papir og blyant. Blant mange mulige polygoner har hun valgt trekanten som sin ledestjern, og med den lagt opp kursen mot Regjeringsbygget. Polene i trekanten hennes utgjøres av de nasjonalt sinnede grasrøttene, av teknokratene i den internasjonale arbeiderbevegelsen og av Kapitalen. Og samfunnskreftenes parallellogram er rett nok komplisert: Samfunnslivet er ganske riktig en vev av interesser og dimensjoner, og man spør seg om trekanten er finmasket nok til å avspeile dette mangfold. Skulle vi ta en geometrisk analogi, hvorfor ikke et 12-sidet legeme med 5-kantede flater – et vanlig dodekaeder?
På den annen side: en illustrerende analogi tar utgangspunkt i det som skal forklares. Den beslutning som skal fattes er valg av regjering. Siden vi bare velger en regjering, er det bare plass til en opposisjon, uansett hvor mange dimensjoner den måtte huse. Spørsmålet om makten, regjeringsspørsmålet, har bare to utfall. Som mannen svarte, da han i et av byens beste stereoasyl ble tilbudt quadrofoni – siste skrik i en fjern fortid: Nei takk, jeg har bare to ører, jeg.
Så er da ikke trekanten noe analytisk instrument heller, men et stykke ideologisk propaganda av enkleste slag, for ikke å si simpleste sort. Trekanten ivaretar de skrantende allianser fra EU-striden, den sikrer Lahnstein hegemoni på landet og den umuliggjør normale parlamentariske tilstander. Lahnsteins utenomparlamentariske dominans er nemlig uforenlig med sterke regjeringer og fremfor alt flertallsregjeringer. En Nei til EU-inspirert regjering er et retorisk radikalt og reelt sett reaksjonært regime som på få år ville føre oss ut i svenske tilstander [forfatteren har i 2023 glemt hva som kjennetegnet svenske tilstander i 1996, det kan ha vært tilslutning til EU 1995]. AP-staten, som beskyldes for neo-liberalisme, har tross alt allerede hånd om brorparten av alle inn- og utbetalinger her i landet. Dessuten er en slik regjering helt utenkelig. EU-striden har mistet litt av sin skræmslege kraft og grasrøttene drar i forskjellige retninger.
Mellom EU-stridene finnes ingen fjerde dimensjon i norsk politikk, ingen tredje vei, [intet annet alternativ], intet rom for bygdereaksjonen. Nå er streken det eneste politiske kart. Det går en linje fra venstre til høyre, og langs den aksen (med henblikk på punktets potens, nær midten) utøves makten. På den aksen må selv Anne Enger innfinne seg, om hun i tillegg til sitt uformelle hegemoni også vil ha taburetter.
Men det er intet som tyder på at Lahnstein vil ha taburetter. Hun går nok lenger enn Hagen, som ikke vil støtte andre regjeringer enn dem han er med i. Lahnstein vil neppe støtte en regjering hun ikke selv er statsminister for. Redaktører og politikere tror Lahnstein spiller seg ut over sidelinjen. De tror hun forregner seg, men det gjør de selv. Lahnstein er nøyaktig der hun ønsker å være, med grasrota i ryggen og på fanget, fri til å skyte på alt som rører seg. Dertil trenger hun trekanten. Bedre enn å ha gode venner er det kanskje [for Lahnstein] å ha gode fiender, når forståelsesrammen ikke engang er nasjonal, men strengt knyttet til særinteresser [bøndene].