(Tidens Tegn 3-97)
Kjære Kristin Clemet.
Medløperen er en gestalt vi ikke liker. Medløperen er et æreløst individ som skor seg på andres avskyeligheter, som vender kappen etter vinden og kneler for høystbydende, for ros og smiger. Medløperen er en liten forræder. Han er kanskje et lite menneske, men karakteristikken er et stort ord. Og store ord bør vi omgås varsomt.
Her jeg sitter med Tidens Tegn over morgenkaffen, leser jeg med undring dine nedrige sleivspark mot vår fryktsomme justisminister, som etter eget utsagn ikke forlater hjemmet uten trygghetsalarm i vesken. «En medløper i regjeringen?» spør redaktøren av Tidens Tegn i sin siste leder. Du har på en prisverdig måte gjort deg til talsmann for den anstendige jounalistikk. Du har sett deg lei på pressens smålige personforfølgelse, skandalene som virvles opp i kjølvannet av de mikroskopiske fillesakene som fyller førstesidene våre. Du vil heller diskutere det som er viktig og relevant for å bedømme om en politiker fortjener vår tillit. Og så går du rett i din egen felle. Vi har altså, sier du, «en justisminister som har den verst tenkelige politiske fortid, OG som ikke angrer på det». Og du sier det slik: «Heller hundre kommunepolitikere til Mauritius enn en justisminister som direkte eller indirekte har støttet tyranner og diktaturer..»
Det var da svært. Hva synes du om Hanna Kvanmo, som trådte feil i sin ungdom? Lider hun av en alvorlig og politisk diskvalifiserende karakterbrist? Hva med kommunisten, forfatteren og filosofen André Malreaux, som ble kulturminister under Charles de Gaulle? Savnet generalen gangsyn? Er du sikker på at alle dine partifeller i dagens ansvarlige posisjoner tok et klart standpunkt mot den vold og de forbrytelser mot menneskeheten som vår allierte USA utførte i femti- og sekstiårene? Kan det tenkes at høyresiden tok for lett på demokratiet i angjeldende periode? Er medløperiet kanskje like utbredt på høyresiden? Har vi en medløper i redaksjonen?
Gerd Liv Valla var som medlem av Kommunistisk Universitetslag (KUL) i 70-årene tilhenger av de kommunistiske diktaturer i øst, av proletariatets diktatur, og hun ville omdanne Norge til en ettpartistat. Hun sto til venstre for et AKP hun anså som småborgerlig. «Fortjener man da tillit som justisminister?», spør du, og avslører uvitenhet om en fortid som kanskje er mindre interessant enn du vil ha det til. Du feller dertil en moralsk dom over hele 68-generasjonen. Det er både lettvint og opportunt å skjære alle over en kam.
Et stort flertall blant oss 68-ere var gode demokrater. Vi så oss omkring og fant at verden var vond. Den ville vi gjerne forandre. Så langt var prosjektet aktverdig. Men skal du forandre, må du forstå, og vi lette etter forklaringer og analyser av verdens skjeve gang. Noen gikk inn i seg selv for søke, noen dyrket kollektivt på landet, noen proletariserte seg for å lære av massene, mens vi i KUL leste Marx til vi ble ganske fortumlet. Den lesningen kommer oss fortsatt til gode, og vi angrer ikke på den. Marx hadde en angivelig vitenskapelig analyse av kapitalens herjinger, og det var jo nettopp det vi lette etter. Fortsatt var prosjektet aktverdig: Det er bedre å forandre en verden som trenger endring på grunnlag av en god teori, enn på innskytelser og intuisjon. Det kan ikke rettes noen moralsk kritikk mot samfunnsforbedrere som både er demokratiske og rasjonelle, hvis de ikke begår andre feil underveis.
KUL var en liten gruppe. Onde tunger ville ha det til at vi forlot landsmøtene i én drosje. Dette er naturligvis usant. Vi trengte minst fire. Vi hadde litt forskjellig utspring. Noen kom fra SUF, noen fra KA (den Kina-vennlige fløyen av NKP), noen fra SF, vi hadde trotskister og anarkister. Ingen i KUL hadde sympatier for Sovjet og Øst-Europa, med et slikt syn kom du ikke inn i KUL. Derimot hadde noen medlemmer et uavklaret forhold til Kina og Stalin, hvilket etterhvert førte til at den lille bevegelsen sprakk. En liten ting er vi fortsatt stolt av, vi i KUL. Vi tok heftig til motmæle da regjeringen vedtok innvandringsstopp midt på 70-tallet, et vedtak AKP hyllet over hele forsiden av Klassekampen under overskriften «Steng grensene!». Felles for oss i KUL var en trang til å forstå, et ønske om vitenskapeliggjøre sosialistisk teori og politikk. Deri ligger nok et dilemma vi ikke forsto, for å vitenskapeliggjøre politikken er både uetisk og udemokratisk. Men i det spørsmålet var det vår forstand og ikke vår moral som sviktet.
Og blant våre motstandere på den sosialistiske fløyen var det sannelig nok å ta fatt i for en kritiker. Utenom Bibelen er det vel ingen bok som er blitt til de grader forvrengt som Das Kapital, og med så katastrofale følger. Vi ville restituere Marx blant marxistene. Vi sto naturligvis til venstre for AKP. Det måtte man anstendigvis, for et mer erkenasjonalistisk parti har vel knapt eksistert i Norge noen gang. Innenfor en snever kapitalforståelse er det helt korrekt å beskrive AKP som småborgerlig. Det kommer av at AKP blander sammen forskjellige klassers interesser, en stor synd for en ortodoks og pre-bolsjevistisk marxist. AKP slår funksjonærer og arbeidere sammen med kvinner, fiskere og folk på landet, og det holder naturligvis ikke. Utenfor en streng kapitallogisk forståelse er det selvsagt andre sider ved AKP som det faller naturlig å kritisere, deres brutalitet, elitedyrking og nasjonalisme, deres manglende forståelse av menneskeretter og demokrati.
Den feilen vi gjorde i KUL var dels av vitenskapelig art: Vi fant ikke feilen i resonnementet. Marx teori er en stor og presumptivt følgeriktig avledning av et sett premisser. I sentrum av disse står den såkalte verditeorien, en sosialistisk variant av Ricardos pre-Adam-Smith’ske lære, den klassiske økonomiske teori [Ricardos teori var post-Smith’sk, så der bommet forfatteren]. Marx verditeori postulerer at varene på mystisk vis bærer en verdi som står i et forhold til det arbeid som er nedlagt i dem. Av dette premiss utleder han hele sin elegante teori, som ender med kapitalens naturnødvendige undergang og klassesamfunnets sorti. Problemet for Marx teori er at premisset savner begrunnelse, og dessuten er politisk motivert. Det forsto ikke vi, og derfor tok vi feil.
Den andre feilen vi gjorde i KUL, og som vi delte med AKP’ere, SV’ere og de fleste andre radikale på den tiden, er langt mer alvorlig. Vi mente oss berettiget til på grunnlag av en god teori å forandre en verden som var vokst frem på en mer eller mindre organisk måte. Om teorien var god eller dårlig, så var den dog bare en teori. Hva om teorien var gal? Det er et altfor stort ansvar å påta seg å ville forandre verden på grunnlag av en teori.
Jeg er glad jeg er klokere i dag enn dengang. Men jeg angrer ikke av den grunn på de skritt jeg gikk mot sannhets erkjennelse, og den samme holdning har sikkert Gerd Liv Valla. Våre feiltagelser var fundert på sannhetssøken og sosialt ansvar. Det er antakelig mer enn vi kan si om silkerampen [nedsettende betegnelse på konservativ ungdom som f. eks. demonstrerte for Vietnam-krigen]. Og lettkjøpte antisosialistiske standpunkter er ikke nødvendigvis mer aktverdige enn våre. De argumenter vi dengang møtte fra dine partifeller, fra silkeramp og konservativ presse, var sjelden særlig dypsindige, de bygget ofte på rene klasseinteresser og et forsvar for globalt status quo i form av utbytting og krig overfor fattige land. Man blir jo ikke automatisk en god demokrat av å forsvare markedet.
Kan vi ikke være enig om det, Kristin Clemet, at det må være lov å begå dumheter i ungdommen? Hvor mye ville verden utviklet seg, om ungdommen var like konform som pensjonistene? Kan vi ikke også være enig om at et demokratisk standpunkt kan være like ektefølt og ærlig hos den som brukte litt tid på å finne det? Kan du ikke også være enig med Lars Roar Langslet, Henrik Syse og meg, i at lesning av Marx gir innsikt? Kan ikke du og jeg se en felles oppgave i å forsvare Catharina Blums tapte ære mot pressens blodhunder? [henvisning til en tysk film om skjebner knust av pressen]. Kan du ikke dømme justisministeren på hennes embedsførsel i stedet for å æresskjelle henne for en fortid du ikke har satt deg inn i? I så fall følger du nemlig ditt eget program, som har min fulle og udelte støtte. Jeg har selv brukt ord som demagog og nasjonalist om aktede norske politikere. Men ikke uten å tenke meg godt om. Begrepet medløper er en degraderende betegnelse, og jeg tror ikke du kan forsvare å bruke den på Gerd Liv Valla.
Jeg angrer i likhet med justisministeren ikke et øyeblikk på min innsats i KUL. Jeg kan til og med skryte av å ha deltatt i det demokratiske og antistalinistiske opprøret som førte til at KUL sprakk og snart forsvant. Hadde jeg både vært klokere og mindre moralsk av meg, ville jeg neppe blitt medlem i KUL i det hele tatt. Men jeg kan ikke beklage min høye moral mer enn jeg kan angre min manglende visdom.
Men dette er selvsagt bare en innledning. Det jeg egentlig ville si, her jeg sitter med Tidens Tegn ved morgenkaffen, som nå er blitt kald, er at du sitter på et lite manuskript jeg sendte deg, om betydningen av filosofer. Jeg ville så gjerne hatt det på trykk hos deg, som et beskjedent lite tidens tegn.
Vennlig hilsen Knut Erik Aagaard