(Arbeiderbladet 06.05.93) Medisinske funn og evidens samlet i terapi er to kilder for bevis i misbrukssaker som overgrepslærens ypperste – dilettantene – utnytter maksimalt. At slike funn gir sikker grunn, er [imidlertid] en myte. Tvetydige halvsannheter som gjelder for noen, men ikke for alle, er overgrepslærens kjennemerke. Tvetydige halvsannheter er også god jord for voksende mørketall og svinnende rettssikkerhet.
Medisinske funn styrker tiltalen
Unormale forandringer forenlige med en hypotese om seksuelt misbruk … Denne typiske legeformuleringen er av og til fellende. Den representerer et «funn» som sammen med evidens samlet i terapi holder til dom. Det springende punkt er følgende: Hvor høy prosent av intakte barn har slike forenlige forandringer på grunn av et utall andre, harmløse årsaker, rangerende fra bleieutslett til irritabel kolon? Og hvis legen tilhører overgrepscamarillaen – den lille gruppen av fagfolk som i stedet for å innta et objektivt perspektiv, inntar barnets – hvilken garanti har vi da for at han ikke kaller de rene trivialiteter «forenlige»? Vi vil jo helst ha tillit til de eksperter vi er prisgitt.
Forenlig med noe betyr nødvendigvis forenlig med noe annet også. Forenlig med betyr noe annet enn forårsaket av. Dét skal betones, for den forskjellen er skjebnesvanger for noen. Det er i og for seg riktig at medisinske funn øker sjansen for dom. Men når barnet i utgangspunktet er intakt, så er jo slike funn primært et problem.
Sikker evidens fremkommer i terapi
Ved anmeldelse kommer barnet i terapi så snart som mulig, og har ofte gått en periode i terapi før dommeravhøret. Når mistanken er ugrunnet, går barnet altså i behandling for noe det ikke lider av. Terapien arter seg for mange, og på mange måter, som et milelangt dommeravhør, uten vitner, uten video, uten dommer, uten kritisk innsyn. Og hvis terapeuten skulle være en rettroende dilettant – de finnes – så er det ingen ende på de groteske dialoger som 3-års barn vikles inn i, og som bereder grunnen for dommeravhøret.
Vurderes det nødvendig å gi barnet terapi, får man ta dommeravhøret først. Dommeravhør foretatt etter lengre tids terapi er null verdt. Det kommer stadig flere opplysninger fram under terapi, leser jeg i avisen. Jeg får frysninger. Det er ikke så langt fra terapi til tortur, når man ikke vet hvor grensen går.
Mørketallene er store
Andre har påvist at dilettantenes mørketallsoverslag er overdrevne. Overgrepslæren forutsetter og begrunnes i at det er for få anmeldelser, for mange henleggelser og for få dommer. Det gode budskap skal nå spres, overgrepslæren skal inn på pensumlistene for leger, psykologer, sosionomer og pedagoger (om den ikke er der allerede). Dessuten foreligger det tiltaksplaner fra topp til tå i det norske samfunnet: Selv Stortinget får seg nå forelagt en melding. Videre skal den ene halvparten av befolkningen på kurs for å lære å angi den andre halvparten.
På slike kurs er det ett problem man ikke tar opp: Rettssikkerhet. Her doseres nemlig overgrepslæren i dens basale form, slik at ikke-akademikerne kan få hovedpoengene inn med skje. Kan det være incest? er en bemerkning man stadig oftere hører, når et problem etter LEON-prinsippet skal forstås lokalt, på Laveste Effektive OmsorgsNivå.
Ingen må forundres om det oppstår en serie Cleveland-saker i Norge, i kjølvannet av en slik handlekraft innen helse, sosial og justis. Man rammes av den kjente Midas-effekten, og får suksessen i fjeset som en bumerang. Mørketallene er i sannhet store og voksende: De gjelder uberettigede siktelser, uvettig støtte til forvirrede og falske anmeldere, et altfor høyt antall barn som mister sin far, og antagelig noen uskyldig dømte. [I Cleveland i USA hadde man før Bjugn-saken en veldokumentert incestskandale der en fjær ble gjort til fem høns. Antall ofre, mistenkte og dømte eskalerte eksponentialt, som i Bjugn. Frygia hadde en konge som het Midas (han med den gordiske knute, ikke å forveksle med kong Midas på Kreta, han med labyrinten). Kong Midas fikk av gudene oppfylt sitt høyeste ønske, at alt han berørte ble til gull. Det ble skjebnesvangert. Maten han skulle spise, ble også til gull. Midas-effekten er en suksess som innebærer eller medfører en fiasko].
Barns rettssikkerhet er truet
Barnets rettssikkerhet er mer truet enn siktedes, hevder de som [advokat] Alf Nordhus har kalt ullhoder. Dette argumentet bruker de overgrepsortodokse for å hindre at rettssikkerheten skal komme i veien for straffedom. I en rettsstat har du krav på to slags vern: Vern mot forbrytere – for eksempel overgripere – kan vi kalle rettsvern (lovhåndhevelse, straffeforfølgelse). Men Statens lovhåndhevelse skal ikke ramme uskyldige. Det kaller vi rettssikkerhet, eller vern mot vilkårlige overgrep fra statsmakten. Offeret skal ha rettsvern, mistenkte, siktede og tiltalte skal ha rettssikkerhet.
Rettsvern og rettssikkerhet
Det interessante er så at selv i samme sak er rettsvern og rettssikkerhet to uavhengige og like berettigede hensyn. De kan pr. definisjon ikke komme i konflikt med hverandre eller doseres i et innbyrdes forhold til en sum av 100. Man kan altså ikke for å styrke offerets rettsvern senke tiltaltes rettssikkerhet ned under konvensjonelle normer. Rettssikkerhet og rettsvern har intet felles mål. Og de som er opptatt av rettsvern, er faktisk ikke bedre mennesker enn oss som er opptatt av rettssikkerhet.