02 Overgrepslæren: Dommeravhøret

(Arbeiderbladet 04.05.93) Den offisielle overgrepslæren om misbruk av barn er et sett myter hvis praktiske siktemål er å få avsagt flere dommer. «Barn kan ikke lyve», slagordet jeg kritiserte i går, er en slik myte. Den særegne kompetanse som ekspertisen påberoper seg for utredning og dommeravhør er tema for dagens tekst. Avhør av barn krever – ifølge den sterkt ideologiske overgrepslæren – en helt spesiell inkvisitorisk kompetanse, som innehas av en uhyre eksklusiv elite, overgrepskleresiet. Og hvorfor? Jo, for ellers får man ikke frem kompromitterende utsagn. Eller man får kompromitterende utsagn uten tilstrekkelig beviskraft.

Avhør av barn krever en helt spesiell kompetanse

REDD BARNA har i år utgitt en mye omtalt og lite kritisert faglig rapport som illustrerer poenget. 50 dommeravhør analyseres og rives i fillebiter. Og hva er bekymringen? Avhørene er så fulle av press og ledende spørsmål at barna enten setter seg på bakbena eller sier det man venter av dem. Og på det grunnlag kan jo ingen dømmes. Rapporten slår så et slag for barns troverdighet og foreslår en ny metode for kommunikasjon med og avhør av barn. Fra Freud vet vi noe om barns driftige fantasiliv, og fra Piaget noe om begrensninger i deres logikk og saklighet. Forfatterne, spesialpedagogene Langballe og Trøften Gamst (LTG), finner av gode grunner Freud og Piaget lite formålstjenlige og har erstattet dem med et par litt mindre størrelser på psykologiens parnass, Vikan og Tiller, som angivelig godtgjør at barn er pålitelige.

«Vi trenger en ny teori om barns kognisjon», sier LTG omsvøpsløst. Ganske riktig, for alt vi i dag vet om barns kognisjon, står i grell kontrast til den avhørsteknikk som de to har utviklet, og som nettopp er basert på barns angivelige troverdighet. I dommeravhøret foreslår LTG å erstatte press med oppmuntring, ledende spørsmål med styrende spørsmål, osv., for dermed å få dømt flere. De later til helt å glemme at dommeravhøret skal vise om, og ikke bare at overgrep har funnet sted. Og de er overhodet ikke bekymret for at noen av de femti barna under trykket av press og ledende spørsmål kanskje kan ha avgitt kompromitterende utsagn om fiktive overgrep. Spesiallærerne LTG må vel være de to minst egnede i dette land til å vurdere barns troverdighet, slik de, uten å blunke, enøyet ser bort fra hele den ene halvparten av problemet.

Ta barnets perspektiv

Spesiallærerne LTG er også de som kanskje klarest har gitt uttrykk for at vi må våge å tro på barna og innta deres perspektiv. La oss være enige om at det er aktor som inntar barnets perspektiv. Forsvarer inntar tiltaltes perspektiv. Hva dommer og sakkyndig skal gjøre, må være åpenbart: De skal søke sannheten og innta et objektivt perspektiv. Om de så ikke finner sannheten, har de plikt til å si fra om det også. Vi som tar et kritisk standpunkt til dagens praksis beskyldes av de ortodokse for ikke å våge å tro på barna. Slik bør man ikke sverte sine motstandere. Det finnes ærligere metoder.

Dommeravhøret: et godt bevis

Ifølge dilettantene – de spesielt kompetente – er et godt dommeravhør et godt bevis. Dets funksjon er å vise dommeren om, eventuelt at overgrep har funnet sted. Og det kommer altså også intakte barn til dømmeravhør. Barnet kommer inn i en bakvendt verden der alt som før var forbudt, plutselig er lov. Vi kan snakke om absolutt alt mulig, og dukkene som ligger klar, viser også hva det er ønskelig å snakke om. Barnet ledes inn på rett tema, men blir i teorien ikke fortalt hva det skal si.

Å lede et barn inn på rett tema ved hjelp av talende remedier og målrettede spørsmål, uten samtidig å påvirke de svar som gis innenfor dette tema, er dommeravhørets prinsipielle problem. Dommeravhøret er i seg selv suggererende, man skulle tro det var designet av en profesjonell hypnotisør. I tillegg til det prinsipielle, lider dommeravhøret av en serie svakheter knyttet til dagens praksis. Man tar som utgangspunkt at «noe» er skjedd (man kan jo tenke seg hvor glad mistenkte er for det) og anvender effektiv avhørsteknikk for å få dette «noe» fram i dagen. Man tar altså utgangpunkt i det man skulle finne ut. Bra for de misbrukte, kanskje, men katastrofalt for de intakte.

Alt det kommer i skade for å si av antydet kompromitterende natur, vil bli brukt mot barnet i løpet av avhøret (Men du sa jo at …). Selve avhørsteknikken minner sterkt om atferdsmodifikasjon eller «operant betinging», nøyaktig som ved hundedressur.

Kompromitterende eller bare vagt antydende svar fremelskes ved nikk, ros, omsorg (Nå var du veldig flink, altså …), mens benektende svar, eller svar som fremstiller mistenkte som en bra mann, overhøres eller avvises, eller utelates fra referatet.

Denne manipuleringsteknikken, som ingen ville funnet på å bruke mot voksne – og som innebærer at barnet lærer å svare riktig, er sjokkerende åpenbar når man leser eller ser dommeravhør. Men det er nesten bare den kompakte minoritet av dilettanter – de som besitter den helt spesielle kompetanse – som får se og lese dommeravhør. Det er altså nesten bare bukkene som får spise av havresekken, og det er kanskje derfor denne kjerneproblemstillingen ikke har dukket opp i debatten. Dommeravhøret øker kanskje sjansen for dom, men det hjelper jo lite hvis det er en uskyldig som blir dømt.

Legg igjen en kommentar