(Arbeiderbladet 07.05.93)
Den svakeste av alle grupper
Læren om overgrep mot barn er en tynn liten spire av en vitenskap. Den gror på myter og mørketall, og nærer seg av sterke følelser. Den trenger bedre kår, lys og luft. Antatt overgrepsutsatte barn sies å være den svakeste av alle grupper. Svake er de, og særlig før forholdet blir påtalt. Etter anmeldelse, derimot, tas de hånd om av et velutviklet retts-, helse- og støtteapparat.
Den mistenkte far er det på den annen side ingen – utenom eventuelt forsvarer – som tar seg av, om han er aldri så uskyldig. Hans prosess blir som Kafkas, den varer i mange år. Han må forklare seg for slekt, venner og kolleger. Trodd blir han ikke: Ingen røk uten ild. Han får ikke kontakt med barnets lege, psykolog og sosionom. De hører nemlig på mor, og spiller mer eller mindre åpenbart på lag med aktor. Ingen ber far kommentere dommeravhøret eller utskriften av det. Han er fullstendig tilsidesatt. Forsvarer kan lite gjøre, for den overgrepsmistenkte har omtrent de samme rettigheter som en elg om høsten. Hans liv er truet, og han er våpenløs. Barna og mødrene har sine støttesentra. De svakeste – de uskyldig tiltalte – kan ikke engang organisere seg. De ville til og med mistro hverandre!
Hva må gjøres?
En del uavhengige opinionsdannere [datidens influensere] har stilt seg undrende til dagens teori og praksis. Jurist Georg Apenes, psykiater Inger Thoen, journalist Simon Flem Devold, psykolog Magne Raundalen, advokat Alf Nordhus, psykiater og minister Astrid Nøklebye Heiberg, antropolog Jan Brøgger og andre har gitt viktige nyanseringer, uten at jeg derfor tar dem til inntekt for mine spissformuleringer. Deres bidrag er gode, og konsekvensen av deres kritikk (som de selv ikke trekker) er formidabel. De impliserer alle, i varierende grad, at rettssikkerheten er for dårlig for overgrepsmistenkte. Det innebærer nødvendigvis at mistenkte, og ikke minst barn, kan bli utsatt for vilkårlige overgrep fra statsmakten.
Hvis dette er tilfellet – og det er det jo – så bør en del ting skje raskt.
- De fag og fagforeninger som er tyngst inne, må i en helt annen grad skaffe seg egne meninger og med en helt annen tyngde ytre seg om de faglige spørsmål – ikke som nå, som et haleheng til de spesielt interesserte.
- Myndighetene bør utvilsomt se to ganger på tiltaksplanene sine, og få inn rettssikkerhetsaspektet på alle nivåer. Ellers braker det løs!
- Man bør nøye overveie om egne sentra for overgrep mot barn er formålstjenlige. De blir lett overmektige og eksklusive, de tiltrekker seg lett spesielt interesserte fagfolk: fanebærere – som ved sin tilsetting kan få et uberettiget kompetansestempel. I dag er nok den sunne fornuft atskillig mer påkrevet enn spisskompetansen, som jo taper i horisont det den vinner i dybde.
- Endelig foreligger en serie dommer og henleggelser som antakelig er basert mer på overgrepslærens grunnparagrafer enn på norsk lov. [De bør omstøtes].
[Situasjonen] bør møtes på to måter: For det første bør sakene opp på nytt. For det annet bør de aktuelle departementer granske og forske. Siden rettssikkerhetssvikt er en slags institusjonalisert vold, og siden man kan vente kompakt institusjonell motstand, er kanskje politivoldsaken i Bergen et mønster å følge [en samtidig rettsskandale]. Det norske samfunnet kan ikke leve med en verkebyll som denne.