(Arbeiderbladet 28.11.94 – den dagen Dovre falt) Siden 1962 har det stått én hellig ku på båsen her i det norske fjøset: Vi er tilbudt å avgjøre Europa-spørsmålet selv, i folkeavstemning. Det var ikke nødvendig, men gjort er gjort. Om vi ikke vet så mye annet, vet vi iallfall dette. Kua skal leve. Det er dristig å slakte hellige kuer.
Et JA til EUer en stø kurs for å bevare vår forankring, vår råderett og vår produktive kraft. NEI til EU er endring. Vi kan ikke stå utenfor med et splitta folk, kunne vi si, men det gjør vi ikke. Ved et snaut flertall – Ja eller NEI – er folket nødvendigvis «splitta», og begge valg er like dramatiske for mindretallet. Derfor skal folkeviljen respekteres, selv med én stemmes overvekt. Å mane til samfunnskamp i dag, overfor et «splitta» folk, er umoral. Jeg sa nei fra 1962 til 1989. Ti ville hester skulle ikke få meg inn i Fellesmarkedet. Før gjorde jeg opprør. Siden Murens fall sier jeg JA. Ti ville hester skal ikke holde meg utenfor, når folket først har talt. Før knuser jeg rutene på partikontoret til Senterpartiet. Generalstreik ville være et passende svar.
Her i landet er vi enig og tro til Dovre faller. Men nå faller Dovre. Det er et spørsmål om samfunnssyn og samfunnskamp. For samfunnskampen, anbefalt av Lahnstein, rommes ikke i Grunnloven, den sprenger Dovrefjell. Partene i en samfunnskamp får ikke plass i den samme salen, de sitter ikke ved samme bord. Går vi inn i EU, ut til de andre, forlater vi Dovrehallen med klorende småtroll og øyensplinter. De som er seg selv nok og vi som vil ut av Berget, bor ikke i samme landet. Derfor er det et spørsmål om samfunnssyn og samfunnskamp.
Hvis det blir NEI i dag, hvilket Gud måtte forbyde, skyldes det fremfor alt motstandernes overlegne propaganda. Den største demagog Norge har fostret, har prestert den ufattelige bragd å innbille Norge at vårt kjæreste eie – 1814 og 1905 – står på spill, alt var forgjeves. En høflig hoderystende skare av tilhengere har unnlatt å slå tilbake. Nasjonalisme er et ord vi nødig bruker i norsk debatt. Men hvordan skulle Europas fremtid se ut om folkene igjen heiste fanen for sjølråderettens politiske filosofi, om Europa tok Lahnstein på ordet?
Bondevik og Solheim vet godt at EU verken truer folkestyre eller selvstendighet. Men for en plass på vinnerlaget holder de munn. Så meget for deres moral. Deres knefall for Lahnstein fratar dem all ære. De har svelget en demagogisk kamel. Solheims SV sier nei av glemte grunner. Bondevik leder et parti som tilfeldigvis bor på Vestlandet. For å sikre et NEI og en trygg partilederkarriere deler de med Lahnstein ansvaret for og skammen over å ha påført nordmenn en nasjonal begeistring som, hvis den fikk spre seg, ville sprengt Europa. Om Lahnstein trosser folkeviljen med Solheim i knapphullet – ja, da blir det samfunnskamp.