(Arbeiderbladet 31.01.95) Revolusjon og reform er norske ord for store samfunnsendringer i verden. Men de er verken motsetninger eller alternativer, for de beveger seg på forskjellige plan. Revolusjon er brå, voldelig forvandling av et samfunn. Det finnes bedre måter. Reform er derimot forandring innenfor en gitt formasjon, og reformens motsetning er bakstrev.
Men revolusjonens begrepslige motsetning mangler i det norske språk. Overgangstid er det nærmeste vi kommer for å betegne en fredelig, omforent forvandling av et samfunn til et nytt, som i SørAfrika. Men det ordet egner seg mindre godt, for det betyr så mye annet også. Og de fenomener som ikke har navn, egner seg dårlig for studium: derfor har vi i Norge ingen utbredt eller dyp forståelse av overgangstidens politiske sosiologi.
For å bøte på denne lattervekkende mangel i norsk samfunnslære skal vi straks gi rosen dens rette navn, og innføre dens internasjonale betegnelse: transisjon. Når vitenskapen først har et navn, får den snart et institutt. Har du klave, får du ku. Halve kloden befinner seg i dag på et av transisjonens mange, smale trinn, og beskjeftiger derved en skare overgangstidsteoretikere, ukjente i Norge (de skriver nemlig på spansk). For transisjonen er virkelig et studium verd. Den kan nemlig, som revolusjonen, mislykkes totalt. Revolusjonen leder typisk til borgerkrig eller intervensjon, hvorpå den spiser sine egne og andres barn og derved restaurerer et vrengebilde av 1’ancien régime. Stalin er et grotesk eksempel. Men revolusjonens begrepslige motpol, transisjonen, er heller ikke noe teselskap. Dens vei er smal, og få er de som går den til ende.
Transisjonens dynamiske logikk forutsetter for det første erkjennelsen av systemskiftets nødvendighet blant moderate og fremsynte krefter i 1’ancien régime, og for det annet erkjennelsen av dets mulighet blant den nye tids tålmodige forkjempere. Reaksjonen må stagges og opposisjonen forenes i moderasjon. Disse to forutsetninger er av bestemte grunner ikke alltid til stede, og da ender transisjonen i revolusjon eller restaurasjon, i keisersnitt eller abort.
Prinsippet for den vellykkede transisjon er at det gamle regime vedtar det nye, i full legalitet, uten et konstitusjonelt brudd, med deltakelse av alle samfunnskrefter. Transisjonens metode er konsensus. Den forener nasjonen der revolusjonen splitter. Den redder liv der revolusjonen dreper. Den utretter noe der reformen er impotent, som i Sovjetunionen. Transisjonen sparer oss for samfunnskampen, som noen alltid vil ta til orde for. Transisjonen krever kultur, den er modne menns verk.
Blant transisjonens viktigste snublestener finner vi:
- Sterke politiske, religiøse og etniske ideologier som splitter partene internt eller fra hverandre.
- Paralegale grupper og interesser som transisjonens aktører ikke kontrollerer: mafia, terrorister, private hærer etc.
- Nært samarbeid og interessefellesskap mellom sterke næringsinteresser og betydelige deler av hær og administrasjon.
- Utenlandsk press og trussel om intervensjon.
- Strid om nasjonens rammer, om imperium eller sentralstat og føderasjon.
Spania er transisjonens mønstergyldige forbilde. Franco-styret hvilte på fire pilarer:
landeiendommen, kapitalen, hæren og kirken. Kapitalen kom best ut etter 40 åri europeisk isolat, for den utviklet seg. Næringslivet visste at videre vekst krevde en åpning mot Europa, og den forutsatte demokratisering. Tiden var overmoden da Franco døde i 1975, kontakten var for lengst etablert mellom den gamle og den nye tids menn. Men deres forhold var preget av mistro. Toneangivende konservative fryktet revolusjon så snart det autoritære grepet løsnet. De radikale fryktet en demokratisk åpning som et kamuflert status quo, en ren ansiktsløftning, og vurderte den skarpe lut, massekampens mer drastiske metoder.
Brobyggeren ble Francos utpekte arving, Kong Juan Carlos. For de konservative var han en garant mot revolusjonen, men han markerte seg fra første dag som en sann demokrat. Med strategisk clairvoyance utnevnte han den antatt konservative falangisten Adolfo Suárez til statsminister, som transisjonens rormann. Det viste seg snart at bare marginale og eksotiske grupper ville slåss for den gamle orden, og opposisjonen, med et 40-årig revolusjonært traume i kroppen, motsto revolusjonens fristelser.
Det gamle regime avskaffet seg selv i parlamentet, ved å vedta en rekke lover som la grunnen for demokratiet, og som ble stadfestet i folkeavstemning: Ny valglov, ny demokratisk grunnlov og generelt amnesti. Prosessen ble forutgått og ledsaget av intense forhandlinger mellom regjering og opposisjon. Moncloa-pakten og andre avtaler sikret regjeringen arbeidsro og alburom i bytte mot legalisering av partier, organisasjoner og en fri presse. Det første frie valg i 1977 ga en moderat høyrekoalisjon, og transisjonens første etappe sluttføres med sosialistenes overveldende valgseier i 1982.
Tre aktører utøvet den ypperste statsmannskunst: Kongen tok det demokratiske initiativ og stagget reaksjonen og hæren. Ved ett tidspunkt, i februar 1981, sa han – som kong Haakon – nei da det knep som verst, da [oberstløytnant] Tejero gjorde kuppforsøk og nesten fikk med seg hæren.
Francos TV-direktør, falangisten Adolfo Suárez, som ingen trodde på og som overrasket alle, ble den første demokratiske statsminister og han loste transisjonen inn i smulere farvann – et sjeldent mønster på demokratisk integritet og oppfinnsom politisk navigasjonskunst. Som Gorbatsjov ble Suárez samtidig av reaksjonen beskyldt for å gå for langt for fort, og av de radikale for verken å gå langt nok eller fort nok. Som Gorbatsjov fikk Suárez en ydmykende sorti etter noen år i en dynamisk balanse som brakte verden fremover. Historien har reservert dem en hedersplass.
Og Felipe González, de lange linjers store strateg, ungsosialisten fra Sevilla, [kodenavn] Isidoro, manøvrerte sikkert og skapte sin fremtid i tålmodig og kreativ opposisjon. Han bremset de utålmodige, som ville ta et brudd, og han samlet opposisjonen. Nå er han en nestor blant Europas regjeringssjefer. Som statsminister presterte Felipe den dobbelte bragd å overtale motstrebende spanjoler til å godta NATO og et skeptisk EF [EU] til å godta Spania. Med Spanias inntreden i det atlantiske og det europeiske samspill er transisjonen fullendt. Spania er nå et fullverdig demokrati og en toneangivende medspiller i den europeiske konserten.
Det var mange skjær i sjøen. Verken biskoper, godseiere eller generaler var til å stole på. Terroristene i ETA og GRAPO gjorde sitt beste for å få regjeringen og hæren til å vise sitt sanne ansikt, med nærmest ukentlige drap i den mest sårbare tiden. Forholdet mellom Madrid og regionene var like ved å sprenge transisjonen. Overgangen fra imperium eller sentralstat til noe nær en nasjonalt lojal føderasjon midt under marsjen er ganske enkelt formidabel. Derfor vil Juan Carlos, Adolfo Suárez og Felipe González bli stående som store navn i Europas politiske historie, og som referansepunkter i overgangstidens politiske sosiologi. De beviste at transisjonen er revolusjonen overlegen der reformen er utilstrekkelig. En historisk oppdagelse som på sikt kan ha reddet millioners liv fra borgerkrigen – el fratricidio. Det spanske forbilde er for eksempel en av de viktigste enkeltårsaker til at hele Sør-Amerika i dag er demokratisk eller i transisjon. Et uvurderlig eksempel for denne verdens utallige hissigpropper.Juan Carlos, Adolfo Suárez og Felipe González er derfor selvskrevne til Nobels fredspris i 1995, 20 år etter Francos død.
I noen land har transisjonen andre problemer. Mikhail Gorbatsjov forsøkte i én prosess å erstatte diktatur, imperium og planøkonomi med demokrati, føderasjon og kapitalisme. På grunn av augustkuppet i 1991 mislyktes han hårfint, men han brakte dog verden ut av fortiden, ved transisjon.
Sør-Afrika har ved siden av demokratiseringen måttet forholde seg til den smertefulle rasekonflikten. Mandela utviste den nødvendige, samlende, kreative tålmodighet, og de Klerk kom i havn der Gorbatsjov gikk under: Han stagget reaksjonen. Alle fortjener de såvisst fredsprisen. Både Russland og Sør-Afrika har som Spania måttet avstå fra rettsoppgjøret. Freden har sin pris, om vi nå holder oss til Alfred Nobel.