(Arbeiderbladet 11.11.94) Europa-unionen er ikke et demokrati. Det vet vi i grunnen både på NEI-siden og på JA-siden. EU er et konglomerat av små og store land som alltid er uenige, både om små og store saker. I utgangspunktet er de ikke enig om noe, ikke helt iallfall. For å bli enige må de forhandle, og de stiller til start med bundet mandat fra suverene parlamenter. Alle saker forberedes i komiteer, korridorer og vestibyler, de såkalte lobbies. Så går medlemsstatene til avstemning, og da først får vi se hvor gode de har vært til å forhandle. Etterpå må resultatet selges til en murrende nasjonalforsamling som skeptisk måler innrømmelsene mot gevinsten.
Hvis forhandlerne ikke har vært så flinke, hvis flertallet prøver å ta seg til rette, eller hvis ett land er gjenstridig, blir de ikke enige. Da går EU i krise. Hver gang. Det er nemlig slik EU fatter beslutninger, gjennom kamp til seier, eller endog per aspera ad astra. For veien til europeisk integrasjon er verken rett eller bred – og fører da heller ikke til fortapelsen – men kroker seg gjennom korridorene fra den forrige krise til den neste. Og etter hvert er det flere som finner den. Men å kalle det demokrati er et drøyt stykke. Et tilleggsdemokrati, kanskje, i beste fall.
Så lenge EU-staten ikke er opprettet, og dit er det et stykke frem, er beslutningsprosessen i EU en forhandlingsmekanisme, verken mer eller mindre. Forhandlinger er én ting, demokrati noe annet. Noen problemer løses ved forhandlinger, andre ved håndsopprekning. Arbeidere og kapitalister kan ikke avtale lønnen ved håndsopprekning. Det ville ikke være fair mot kapitalistene, for de er så få. Alternativet til lønnsdiktat er ikke demokrati, men lønnsforhandlinger.
Samarbeidet mellom selvstendige land kan heller ikke føres ved håndsopprekning. I hvert fall ikke om samarbeidets mål er å utrette noe. Da ville et tilfeldig flertall forulempe mindretallet, og de mange små ville overkjøre de få store. Og et internasjonalt samarbeid basert på håndsopprekning og vetorett er like impotent som FN.
Land som samarbeider, gjør det av egeninteresse. For å nyte samarbeidets frukter er de villig til å renonsere på enkelte delinteresser. Kortsiktige mål ofres for langsiktige, regioner og næringer må ofre noe for nasjonale mål eller omvendt, litt frihet og makt betales for større trygghet. De store land avgir makt til de små, kanskje, for å få dem med. For ingen suveren stat vil inngå i et forpliktende internasjonalt samarbeid uten å få noe igjen. Hva de får, og hva de må ofre ved inntreden og hver dag siden, avgjøres ved forhandlinger.
NATO er et slikt overnasjonalt, udemokratisk samarbeid. NATOs mandat står i en gitt situasjon over Stortinget. Denne suverenitetsavståelse er en fremforhandlet pris vi betaler for sikkerhet. Vi forlanger ikke at NATO skal være demokratisk, men vi krever at NATO skal gi noe igjen [for] det vi yter.
Alle land i EU vokter mistroisk sin egen sjølråderett og gir så lite som overhodet mulig. Derfor blir det alltid krise, som hos meklingsmannen. Krisen er EUs dynamiske ekvilibrium. Men den neste dag står de like fornøiet, og hilser pressen fra sin altan.
Forhandlingens hensikt er å fatte beslutninger uten å måtte slåss. Men som lønnsoppgjøret har også det internasjonale samarbeid sitt rammeverk, sin hovedavtale. For å slippe de samme forhandlingene ved hver korsvei, er det greit med en hovedavtale som gjelder litt flere år og fastsetter de rammer det skal forhandles innenfor. Utenfor disse rammene finner vi på den ene side de helt selvstendige land, som ikke vil samarbeide, som Sveits (eller eventuelt Norge). På den annen side finner vi føderalstaten, som har erstattet forhandlingsmekanismen med fullt demokrati.
EU har sin egen hovedavtale, som definerer forhandlingspartene og avgrenser forhandlingsrommet. EUs hovedavtale heter for tiden Roma-traktaten, Enhetsakten, Maastricht-traktaten og De Fire Friheter. Senere heter den kanskje noe annet. Innenfor dette rammeverket ligger EU-landene i permanente forhandlinger, de kiver og krangler om forhandlingskort i et evig pokerspill. Og stadig, nesten umerkelig, øker integrasjonen – dybden, vidden og kraften i samarbeidet.
Ettersom integrasjonen utvides og utdypes, ettersom rammeverket, hovedavtalen, styrkes, har EU utstyrt seg med institusjoner, fora for håndsopprekning, som i et trollspeil reflekterer og fortegner demokratriske strukturer. En ren illusjon, naturligvis. Råd, Kommisjon og Parlament. Det lyder besnærende, demokratisk og bra. Men EUs institusjoner er og blir en del av hovedavtalen, og har intet med demokrati å gjøre. EU er og forblir i overskuelig fremtid en forhandlingsmekanisme.
EUs institusjoner har bare den makt selvstendige medlemsland gir dem, om de aldri så mye fatter vedtak ved håndsopprekning. Institusjonene fatter bare vedtak på saksområder der suverene medlemsland etter forhandlinger og på demokratisk vis har avstått suverenitet. Debatten er ikke åpen, avstemningene er hemmelige og beslutningstakerne er ikke ansvarlige. Om man nå letter litt på sløret, og bevilger seg litt mer åpenhet, blir ikke EU av den grunn mer demokratisk. Men det demokratiske skinn vil stråle litt klarere. For opinionen lyder jo dette skrekkelig. Et demokrati uten ansvar og informasjon er et skinndemokrati, et skinnbarlig utyske. Stem nei! Hvorfor oppgi folkestyret og selvstendigheten – 1814 og 1905 – for å la seg oppløse i en amorf overnasjonal og udemokratisk markedsmaskin? Saken er, som det står hos en kjent forfatter: Det sterkeste land i verden, det er det som står mest alene.
Men skinnet bedrar. Internasjonalt samarbeid mellom suverene kan ikke være demokratisk, pr.definisjon. Et demokratisk EU har opphørt å være internasjonalt og det er ikke lenger et samarbeid. Det er tvertimot en ny nasjon, et statsstyre, en føderalstat. Dit går bare én vei, transisjonens, men det er et ord bare de færreste kan, og er dessuten en helt annen skål.
Imens får vi spørre oss om vi trenger forpliktende internasjonalt samarbeid, og i så fall ta de forhandlinger som da kreves, med tap og gevinster. Uten å la oss forvirre av en demokrati debatt som mer enn noe avslører begrepsfattigdom.
EUs institusjoner utgjør en beundringsverdig ramme for europeisk forhandlingsdialog. Men fordi de minner om demokratiske strukturer, kritiseres de for ikke fullt ut å være noe de likevel ikke kan bli og ikke bør bli, innenfor rammen av et internasjonalt samarbeid mellom selvstendige land. Det beste er det godes fiende.