(Arbeiderbladet 23.09.94) Sten R. Helland, politisk rådgiver i Arbeiderpartiet, går i Arbeiderbladet 21.09.94 med rette i rette med Harald Berntsen for bakvaskelser mot statsministeren og meget annet.
Men Berntsen er ikke alene om å bakvaske. Anne Enger Lahnstein beskylder Gro for å styre landet ut av selvstendigheten og folkestyret. Statsministeren er likevel snart den eneste som ikke svarer at Lahnstein er nasjonalist. Slike argumenter forundrer meg, sier Gro, meget diplomatisk.
Hallvard Bakke påstår at Gro sprer frykt i folket. Han bør feie for egen dør. Arbeiderbladet plasserer Bakkes beskyldning over hele førstesiden. Det er mer enn påfallende. Avisen har ytringsfrihet, men ingen plikt til å utvise dårlig skjønn.
Det er meget enkelt å tilbakevise Harald Berntsens utfall mot Gro og hans syn på den sikkerhetspolitiske forankring. Det er derimot helt unødvendig, nærmest utillatelig å trekke inn Berntsens ungdomssynder og ideologiske sympatier. Vi har alle vært unge, og hvor langt ville verden kommet om vi ikke hadde vært det? Og vi har alle våre ideologier. Argumentene våre blir verken bedre eller dårligere av den grunn. Om Berntsen var eller er kommunist har intet med saken å gjøre. Skal vi laste Lahnstein at hennes parti næret unasjonale sympatier [i mellomkrigstiden]? Arbeiderpartiet hadde jo selv en kommunistisk ungdomstid og sliter tydeligvis stadig med McCarthyismen. Derfor begår Helland en utilgivelig feil i den gode saks navn, som han selv derved svekker. Og hvorfor skulle ikke Arbeiderbladet trykke Berntsen, selv om han skulle ha skrevet «merkverdige avhandlinger» og «enkelte bøker» (enkelte tiljublede bøker får man kanskje tilføye?) Hva slags gratisargumenter vil Helland gi Nei-siden? Om Arbeiderbladet skulle ha ønsket å si opp Berntsen, blir det iallfall umulig nå! Man sier ikke opp skribenter i Norge når Partiet forlanger det. Særlig ikke da.
Arbeiderbladet har fortjent en oppstrammer for sin presentasjon av deler av EU-stoffet. Harald Berntsen fortjener å bli motsagt. Men ingen er tjent med et angrep på ytringsfriheten fra en liten senil Stalin på Youngstorget. La oss håpe han er den siste.