(Arbeiderbladet 17.08.1995) Det norske Storting er som et av disse irriterende små brettspillene som aldri går opp, der det alltid synes å være en brikke for mye. Det er fristende å si, med en aktet forfatter: Slå spillet overende!
Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre vil helst unndra sine fra høye skatter. Men Stortinget sier at de skal betale. Sammen utgjør de en regjering av hunder og katter.
SV og SP vil opprettholde eller øke overføringene, men Stortinget vil senke dem. Og samarbeide vil de – med hver sin regjering.
Høyre vil ikke ha med Frp ved Kongens bord. Men begge vil ha mindre stat og reguleringer, lavere lønn til folk flest og større frihet for kaksene. Det vil verken folk flest eller Stortinget.
SP, Venstre og KrF vil helst stå sterkt i sentrum, mellom sosialister og konservative. Men hver av sentrumskameratene har sine ekstremistiske hjertesaker, hver på sin fjerne fløy, og i Stortingets midte ruver Arbeiderpartiet.
SV og Venstre vil helst se bort fra alle økonomiske realiteter. Det står de sammen om, men helt alene. Sammen står de også om økologiens ideale fordringer, men som sosialister og borgerlige er de likevel som ild og vann.
KrF og Høyre vil gjerne ha verdiene i høysetet, men interessen er laber, de er for få. Politikk handler om sak og person for tiden, og vi er i all beskjedenhet ganske fornøyd med verdiene våre, vi andre også.
Fremskrittspartiet og folket vil ha færre innvandrere. Stortinget vil ha fargerikt fellesskap.
Regjeringen og Stortinget prøver å få oss inn i EU, men folket vil ikke.
Det er mange rare dyr i arken. Ingen kan og ingen vil gå inn i et forpliktende samarbeid. Alliansene skifter fra sak til sak og spillet går ikke opp. Det er for mange brikker og for få ruter. Flertallet på ytterfløyene overlater derfor enevoldsmakten til mindretallet i sentrum, til Arbeiderpartiet, som ovenikjøpet får kritikk for maktarroganse. Avmaktsarroganse er et bedre ord, og bedre passer det på Stortingets flertall, der ute på fløyene.
Konklusjonen er klar: Slå spillet overende! Vi trenger færre kommuner og fylker, færre og større partier, der det er høyere til taket og lengre mellom veggene. Det er demokrati i topartistatene også!
Alternativet er naturligvis å holde frem som vi stevner. For det går jo unektelig strykende, her vi fykende feier i vei, med tre mann oppe på hvert par ski.