(Arbeiderbladet 11.07.95) Venstre befinner seg for tiden østenfor sol og vestenfor måne, bredt plassert til venstre for SV i overføringspolitikken og til høyre for Høyre i forsvaret av eiendomsretten, under påskudd av å representere sentrum. To motsatt ladede ekstremister er som kjent lik én moderat.
Der Feind steht in der Mitte. Senterpartiet retter naturligvis hovedskytset mot hovedfienden, Arbeiderpartiet, partiet som i parentes bemerket har båret norske bønder på gullstol i 50 år. For Arbeiderpartiet går jo til høyre og står nå skulder ved skulder med sine nye mektige venner, storkapitalistene i inn- og utland, fjernt fra nøkterne og jordnære slitere i bygd og by.
Men arbeiderklassen er ikke lenger tjent med statsdrift og planøkonomi – det forstår selv SV. Arbeiderklassen er tjent med fornuftig og balansert markedsdemokrati. Det som skiller Høyre og Arbeiderpartiet er verken markedet eller demokratiet. Demokratidebatten om Arbeiderpartiets ett-partiske arroganse er i alt vesentlig et maktesløst hjertesukk fra Stortingets flertall, forsiktig applaudert av pressen, som vakler mellom ektefølt panegyrikk for Gro og pliktmessig avhold.
Det som skiller Arbeiderpartiet fra Høyre er fornuften, balansen og kanskje evnen. Arbeiderpartiet betoner folkets tarv innen de vide rammer markedet setter, og styrer ganske sterkt og fornuftig. Høyres omsorg for folket lyder alltid litt hul, og partiet tenker nok mest på bedriftseierne. De vet jo sitt eget beste, og når det går bra med dem går det vel bra med både oss og Norge, tenker Høyre.
Om Høyre og Arbeiderpartiet i dag står hverandre nærere enn før, så skyldes det ikke at Arbeiderpartiet går til høyre. Gro gjør ikke annet enn å følge med i tiden, hun. Det skyldes snarere at Høyre – som alltid de siste 100 år – går til venstre.
Et Høyrestyrt Norge ligger godt til venstre for alle konservative regjeringer det er naturlig å sammenligne med, og godt til venstre for et par sosialdemokratier jeg vet om, her i Europa. Høyre er verken markedsliberalistisk som Thatcher eller nasjonalistisk som Gaullistene. Det er verken militaristisk, rasistisk eller udemokratisk. Ingen lik i skapet, de har meldt seg ut alle sammen. Det er liksom ikke noe fres over det norske Høyre, som ikke engang kan skilte med en skikkelig mørkeblå euroskeptiker.
Vårt snille Høyre nedstammer da heller ikke fra [grever] og baroner, men fra et statsansatt embedsverk – fra apene så å si. Høyre forsøkte seg med en smule høyrepolitikk for noen år siden – det såkalte frisleppet – med Senterpartiet som ryggdekning. Vi husker hvordan det gikk, de prøver det neppe igjen.