Fritt etter Albert Camus. Upublisert.
En flyktig gjennomlesning av Karl Marx og de tyske ideologer viser at vi egentlig bare opererer med tre historiske epoker. Og blant dem strengt tatt bare med én. I den første tiden, før historien, levet mennesket i naturtilstanden og fulgte sine egne lover. Han tok seg til rette, med makt eller visdom, og var selv ansvarlig for sine handlinger og for sin Gud.
Da vi ble fler, da den enes rett ble den annens plikt, inngikk menneskene fellesskap, dannet samfunn og skrev derved historie. Mennesket var ikke lenger en aktør, men et produkt, ikke lenger ansvarlig for sine handlinger.
Den historiske periode beveger seg, som alt, dialektisk, sprangvis i motsetninger som som brytes og forenes på stadig høyere trinn. Historien beveger seg i motsetningen mellom produktivkrefter og produksjonsforhold, i striden mellom de klasser som representerer dem.
Historiens høyeste form er kapitalismen, den tid da forholdet mellom mennesker ser ut som, eller nær sagt fremtrer som, et forhold mellom ting. Og kapitalismens høyeste uttrykk er demokratiet, det endelige og skinnbarlige bedrag, som gir fremmedgjøringen et forsonende ansikt.
I den endelige tiden, etter historien, er Gud død og jorden himmel. Der er ikke lenger noen motsetning mellom måten vi gjør ting på og de betingelser under hvilke vi gjør dem. Mennesket er frigjort, såvel fra naturens byrder som fra ubehaget i kulturen. Mennesket er igjen et individ, ikke en masse, en aktør, ikke et produkt, han bestemmer igjen i kraft av sin makt og sin visdom. Han får det han trenger og gir det han har.
Så enkelt kan det sies, så feil kan man ta.