(Arbeiderbladet 30.03.94) EU er noe stort og annerledes noe, som ligger for langt borte. Denne grunntanken gjennomsyrer den norske EU-motstanden.
Fjernt
Riktignok ligger Brussel et stykke unna, men avstanden rommes tre ganger inne i Norge. Forvaltningsmessig er avstanden verken lang eller kort. Kommunen styrer lokalt og staten nasjonalt. Dette utmerkede prinsipp suppleres pent ved at EU bestemmer i visse europeiske saker og at FN har et globalt mandat. Avstanden har intet med den saken å gjøre. FN har jo snarere for lite makt enn for mye, enda så langt som det er til New York. Ethvert lokalsamfunn har særinteresser som kommer i konflikt med overordnede behov. Det samme gjelder – grelt og åpenbart – i forholdet mellom nasjonenes særinteresser og de globale behov. Regnskoger, miljø, sult og diktatur: lokalt selvstyre og nasjonal selvstendighet får ta skylden for mange av denne verdens plager.
Forholdet mellom menneskene i et land reguleres ved lov. Mellom landene råder jungelloven og i beste fall litt skikk og bruk, som Hobbes påpekte på sekstenhundretallet i sin bok om Dyret i Åpenbaringen (Leviathan]. Den propagandistiske bruk av avstanden til Brussel er altså tendensiøs, den spiller på naivitet og den fremmer selvtilstrekkelighet og selvgodhet. Et typisk nasjonalistisk argument.
Fremmed
EU er fremmed, forskjellig og annerledes. Der råder kapitalen og de frie markedskrefter. Men hvorved er EU forskjellig fra Norge? For det første deler vi arven fra Athen, Roma og Jerusalem – fornuften, retten og moralen – og det er allerede mye. Vi snakker med få og små unntak det samme indoeuropeiske språk, bare med nærmest dialektale forskjeller. De europeiske land er kapitalistiske. Det er også vi, og må så være. Markedsliberalismen derimot, har trange kår i EU, som i Norge. EU er nemlig subsidienes høyborg, det er vel dypest sett det som ligger i subsidiaritetsprinsippet.
Vi har et borgerlig demokrati, en fri presse, det samme politiske spektrum. Vi har de samme bekymringer for miljø, ledighet, vekst, ressursvern og eldreomsorg. Spennvidden i samfunnssyn er atskillig større innen hvert land enn den er mellom dem. EU er byråkratisk. Hva er vi? I EU strides fattig og rik, by og land, høyre og venstre. Det lyder da kjent? De europeiske land er til forveksling like så snart vi hever blikket og skuer gjennom den hule hånd, til vinning for perspektivet. Europa er ikke et annet sted. Det er her. Og nå.
Et politisk styrt Norge, frigjort fra kapitalen og de frie markedskreftene, solidarisk og nøysomt, friskt og grønt, oppe om morgenen før Europa har fått skoene på – dette Norge, forskjellig fra EU, det er enten en autoritær stat eller en propagandistisk, xenofob utopi, milevis fra alle politiske realiteter. Annerledeslandet Norge finnes ikke, det må skapes, og i så fall ved revolusjon. Så langt vil. et flertall av EU-motstandeme ikke gå. Ikke egentlig.
Stort
EU er ikke bare noe fjernt og fremmed, det er også noe altfor stort. Hvordan skal vi verge landet vårt blant 350 millioner unionister? Men nå er størrelse et relativt begrep. EU er riktignok større enn Norge, men mindre enn verden, og verden trenger mer overnasjonalitet, ikke mindre.
De små land er overrepresentert i EU, omtrent som Finnmark er i Norge. Dessuten har det aldri hendt at de store land har dannet front mot de små land i EU. Den typiske-konstellasjon er noen små og store mot andre små og store, med skiftende allianser etter sakens art. Små land har ikke felles mål i EU, heller ikke store.
Typiske tema i EU er grad av integrasjon, mengden av subsidier, fordeling av folkemakt og embetsmakt, regioner versus stater, nord mot syd, fattig mot rik, høyre mot venstre osv. Men ingen av disse tema deler EU i små og store land. Den konflikten eksisterer ikke. Bare i én forstand er EU stort og Norge lite: I en strid mellom hele EU og lille Norge kommer vi i mindretall. Men de store avgjørelser i EU, hvert eneste skritt mot utdypelse og utvidelse av samarbeidet gjøres enstemmig, med ratifikasjon i de nasjonale parlamenter, og altså med vetorett også for små land.
Nasjonal suverenitet håndheves i EU ved vetoretten og ved det kvalifiserte mindretall i Ministerrådet. I hvert enkelt land håndheves suvereniteten i det overveldende flertall av beslutninger som EU-medlemskapet ikke angår overhodet. Med vetorett og blokkerende mindretall er det duket for strid og krise. EU er nemlig alltid i krise, der krangler man hele tiden. Men slik skal det også være, for krisen er fellesskapets dynamiske ekvilibrium:
EU er stort, fjernt og fremmed: tre tomme ord.
Erik Bye ber om en EU-debatt uten skjemmende beskyldninger om nasjonalisme. Men nasjonalisme er mer enn det onde geni som inntok Norge i Byes ungdom. Selv røres jeg til tårer over svaberg og norske flagg ved hjemkomsten. Jeg elsker fjorder og fjell jeg aldri har sett – de er mine fordi de er norske som meg. Nasjonalismen er kjærligheten til det forlengede jeg, til de nære ting og barndommens gate, til bygda, dalen og til Finnmark fylke, hvor jeg aldri har satt min fot. Nasjonalismen er den utvidede egenkjærlighet. Vi behøver ikke skamme oss over vår nasjonalisme, for den er naturgitt og som sådan verdinøytral. Hvor grensen skal gå, derimot – mellom deg og meg, mellom dem og oss – er et historisk verdispørsmål.
Under naturtilstanden gikk grensen mellom individene, som den fortsatt gjør det blant dyrene i skogen. Under sivilisasjonen (i vikingtiden for eksempel) går grensen mellom bygdene eller mellom dalene. Senere er vi blitt vidsynte: Nå går grensen [mellom Norge og Sverige) langs Kjølen. Den grensen er ikke naturgitt, men et tilfeldig skritt på veien til alle tings mål, mennesket og dets enhet.
Nasjonalismen er en følelse. Og det som skiller oss fra dyrene i skogen, er ikke følelsene, men fornuften og moralen. For nasjonalismen er ikke bare en naturkraft, en drift, den er også et ord, et tankens redskap, et analytisk instrument. Ordets bruk er en rettighet, og vi liker dårlig å bli fratatt ordets rett. Hvordan skal vi forklare nasjonalromantikken, nynorskbevegelsen, unionsoppløsningen, det norske nei i 1972 eller dagens forandringer på Europa-kartet, uten som sosiologer å bruke begrepet nasjonalisme? For de var da vel ikke nazister alle sammen?
Det går i dag en nasjonalistisk strømning over Europa. Stanser den ved Kjølen? Er det noen som benekter at Sovjetunionens oppdeling i nasjonalstater ble en impuls til den uventede Maastricht-motstanden i EU? Er det et skremmende perspektiv om EU en dag skulle revne av pur begeistring over den nasjonale selvstendighet?
Vi som sier ja til EU, vi føler oss vagt i slekt med Judas hver gang Lahnstein ytrer seg på skjermen. Er vi gode nordmenn, eller er vi forrædere, vi som vil oppgi nasjonens selvstendighet og selge landet for litt sølvpenger? Skulle vi så ikke få svare at Lahnstein er en nasjonalist – i ordets beste forstand – av det mest sneversynte slaget?
Jeg har, med all respekt for 9. april, veldig liten sympati for [Erik] Byes forslag om å kneble debatten, som han faktisk har gjort, ved å luke ut ord som sårer akkurat ham [dvs. nasjonalisme]. Det er et anslag mot det frie ord. Er det noe Lahnstein fortjener å måtte høre på, så er det at hun gjør nasjonale dyder av forvokste partsinteresser. Er det noe det norske folk trenger å forstå, så er det at den plutselige kraften i ny norsk EU-motstand er vår versjon av den nasjonalistiske vinden som blåser over Europa etter Murens fall, i alle politiske farger. Russisk nasjonalisme er brun. Norsk nasjonalisme er rød og grønn. Jeg foretrekker tross alt de hjemlige farger. Så meget vil jeg si til tvilerne og de gode nei-folk.
[Bildet er av Rolf Groven 1992]
Mot fundamentalistene, derimot, er ordets makt for svak. Jeg spiller mine ord på dem som ikke evner å se ut mellom grantrærne på sin egen lange nese. Et bilde, det av Rolf Groven, sier mer enn tusen ord, og jeg vil oppfordre alle til å se lenge og vel på ovenstående, i all dets brune prakt. Her sitter vi benket til offerfest, rundt det besudlede norske flagg, alle forræderne, arbeiderklassens falske førere, de visjonære fantaster, medløperne, det frie ords folk, som spiser av kaken fra begge sider, Kongen og Folkets kårne – alle vi som vil innlemme det avfolkede Fedrelandet i det stortyske rike.
Jeg tar det nemlig, som Bye, personlig.