(Dagbladet 19.07.99) Flykatastrofen [dvs. NATOs bombing] i Jugoslavia har som utilsiktet bivirkning utløst en enestående global debatt om mellomfolkelig samkvem. Aldri så galt, så godt for noe. Under Den kalde krigen var det klare linjer i samfunnsdebatten. Med murens fall er verden atter ny, og vi kjenner den ikke.
Det oppdemmede behov for ny forståelse veltet frem da NATO sprengte Balkan. Gamle argumenter og noen helt nye. I tillegg til de skråsikre har vi hørt tvilerne, og bare det er et fremskritt. Ved siden av gamle allianser har vi sett nye og helt usannsynlige. På begge sider, både for og mot NATOs bombing, blir konservative generaler omfavnet av venstreradikale intellektuelle. Bedre kan det ikke illustreres at Kosovo representerer noe nytt og kan bli et vannskille i mellomfolkelig tenkning.
NATOs bombing reiser helt nye spørsmål, så vi kan uten videre avvise alle gamle svar. NATOs bombing reiser dertil moralsk vanskelige spørsmål, så vi kan også avvise alle enkle svar. Dermed har vi allerede avvist et flertall av debattantene, hvilket iallfall gjør feltet mer oversiktlig.
Selv havnet jeg etter megen ruelse på et ja til intervensjon. Hvor akkurat jeg havnet, er for så vidt tilfeldig. Jeg var i det minste i tvil, og har i så måte æren i behold. Mitt syn begrunnet jeg i artikkelen «Bryt folkeretten!» 21.6.99.
Poeten Helge Torvund, en mann som tenker med hjertet, spør meg 29.6. (over tre kvart side i Dagbladet) om jeg støtter NATOs drap på sminkøsen Jelica Muntilak, født i 1971. Han stiller dermed et gammelt spørsmål som krever et enkelt svar: Han vil vite om jeg er snill eller slem. Jeg stiller gjerne som stråmann for Torvunds moralske indignasjon. Tolugt mot er godt at hava. Han vil ha mitt hjerte til å banke. Jeg vil ha hans hode til å tenke.
Den snille Torvund tar avstand fra NATOs drap på Jelica og finner støtte i folkeretten. Det er nå engang lettere å være snill med loven i hånd. Men det er ikke nok å være snill her i verden, man må også bruke hodet. Neville Chamberlain var en snill mann. Derfor ga han Hitler frie tøyler i München i 1938, uten at det brakte verden videre. Og velviljen blir ikke mer universell om den bygger på folkeretten, for folkeretten er selvmotsigende.
Folkeretten har to grunnprinsipper. For det første skal ingen angripe selvstendige land. For det andre skal ingen begå forbrytelser mot menneskeheten. Disse folkerettens to grunnleggende prinsipper står i skrikende moralsk, logisk og praktisk motsetning til hverandre. Før folkeretten kunne du fritt angripe naboland og fritt myrde ditt eget folk. Det var regelen snarere enn unntaket, så folkeretten er tross alt et lite fremskritt. Men et skritt på veien peker bare i beste fall fremover, og veien er ikke målet. For mellomfolkelig samkvem kan ikke baseres bare på det ene av folkerettens to prinsipper.
Ideen om den ukrenkelige stat tillater folkemord på egen befolkning. Konsekvent rettsforfølgelse av forbrytelser mot menneskeheten fører på sin side umiddelbart til verdenskrig. Derfor har vi et dilemma, både Torvund og jeg. Men Torvund tenker med hjertet – det taler ham på en måte til ære – og overser enøyet den ene halvparten av et helt problem. Han øver dermed vold mot sitt intellekt, slik det ofte går i hjertesaker.
Under evighetens synsvinkel får vi erkjenne at verden står på terskelen mellom to rettsoppfatninger: Den sterkestes rett og rettens styrke. Dette problemet har i Vesten funnet sin løsning nasjonalt, men det må også løses globalt. I denne overgangstiden – transisjonen – som vel kan tenkes å vare et par hundre år, får vi erkjenne at fremtiden må erobres, om nødvendig med makt. For å erobre fremtiden må vi kanskje bryte noen avtaler, eller prinsipper, som vi ynder å kalle dem. Vi brøt et prinsipp i Nürnberg, og i London sitter et morkent prinsipp ved navn Pinochet på nåler og venter. De prinsippfaste har antakelig enda flere liv på samvittigheten enn de troende. Der oppe, hos de prinsippfaste, er frihet og Gud. Her nede famler vi andre. På veien fra fortiden til fremtiden vil vi få rødt blod på de rene hendene våre. Motvillig må vi toe dem, som hin stattholder i Jerusalem.
[Sett fra 2023: Pinochet ble ikke dømt for krigsforbrytelser i 1999. Han ble deportert tilbake til Chile og levde der sitt liv til ende. Forfatteren mener i dag at han tok blodig feil i 1999, selv om de reiste problemstillinger fortsatt er uløste. Torvund hadde rett, men han argumenterte dårlig].