(Arbeiderbladet 08.10.94) Hvorfor er EU-motstanden så sterk i Norge, så engasjert? Hvorfor er Nei til EU en folkebevegelse med en slik mobiliseringskraft? Er det fordi Kristen Nygård er så flink, eller fordi Anne Enger Lahnstein har så høy moral? Eller er det fordi Europa-unionen er et helvete, en udemokratisk og pengesprutende imperialistisk sammensvergelse mot Norge og den tredje verden?
Siden man med all respekt vanskelig kan hevde at Kristen Nygaard hever seg nevneverdig over gjennomsnittet [blant politikere], og siden Anne Enger Lahnsteins infame besvergelser knapt avslører høy moral, er det nærliggende å anta at styrken i EU-motstanden skyldes oppfatningen av EU som et ondt imperium.
JA-siden i Norge har valgt den ene av to farbare veier: Det er en fordel om vi går inn, både for oss og for Europa. Men vi klarer oss antakelig bra, både her og på kontinentet om Norge likevel velger å ta noen års tenkepause. Dette er et sobert og ærlig standpunkt, men det er også et vanskelig mobiliseringsgrunnlag. NEI-siden, derimot, velger mellom himmel og helvete. Det er et enkelt valg og dessuten et godt mobiliseringsgrunnlag.
Ifølge Lahnstein er vi i ferd med å oppgi gevinstene fra 1814 og 1905. Gro Harlem Brundtland oppgir Norges selvstendighet, demokratiet og 17. mai for å tekkes sine nye venner, de sterke krefter, spekulanter og magnater i inn- og utland. Hun er med andre ord en forræder.
Hva i all verden kan det komme av at bønder og arbeidere, fiskere og nordlendinger svelger denne uspiselige propaganda, disse store ord og dette fete flesk? Kan det være fordi Lahnstein i månedsvis fikk drive uforfalsket nasjonalistisk opinionsforgiftning? Ikke vet jeg, jeg forstår det nemlig ikke.
EU-saken handler ikke om internasjonalt samarbeid, sier Ottar Brox, men om maktfordeling i Norge. Lenger ut på landet er det vanskelig å komme. Spør en danske eller en hollender om han tror han lever i et selvstendig og demokratisk land. Han vil ikke forstå hva du snakker om engang.
Samarbeidet mellom demokratiske land er nødvendigvis mindre demokratisk enn styresettet i de samme land. Det er et problem som vi må løse så godt vi kan, en pris vi betaler for en vare som er mer verd enn utlegget.
La oss sette saken på spissen og ta et ekstremt eksempel. Fredsavtalen mellom PLO og Israel ble oppnådd i hemmelige forhandlinger. Hadde de vært åpne, ville det ikke blitt noen forhandlinger, for hver av partene gjorde innrømmelser som først ble akseptert etter at avtalen var et faktum. Prisen var hemmelighold, varen var fred. Man vil innvende at EU-samarbeidet minner lite om konflikten i Midtøsten. Jeg vil svare at hemmeligholdet også er tilsvarende mindre i EU-samarbeidet. Men prinsippet består: samarbeidet mellom suverene krever dessverre en annen diskresjon enn parlamentarismen, som ånder ansvar og informasjon.
Er det noen i dette land som har grunn til å prise Gro Harlem Brundtland og hennes forgjengere i Det norske Arbeiderparti, så er det befolkningen i byene, på landet, langs kysten og i nord. Intet uproduktivt landbruk i verden er så vel ivaretatt av landets myndigheter som det norske. Det måtte i så fall være i EU. Intet annet land enn Norge har som oss klart å redde fiskebestander mot nasjonalt overfiske, til fordel for fiskere som ikke visste sitt eget beste.
Ikke i noen lavproduktiv tilbakeliggende landsdel i verden lever man så godt som i NordNorge. Du skal lete lenge etter et land som kan oppvise en slik kombinasjon av høy levestandard, lav ledighet og små lønnsforskjeller. Lønnsforskjellen blant offentlig ansatte i det kommunistiske Kina har alltid vært ti ganger større enn her. Dette sosialdemokratiske helvete, som det er blitt kalt, er i stor grad et produkt av Arbeiderpartiets innsats gjennom 50 år.
Likevel er ikke Norge et paradis, som utlendingene later til å tro. Vi har både fattigdom, åndelig nød, sterke drag av nasjonal selvgodhet og en monumental evne til ikke å forstå hva som foregår i Europa og verden. Og vi har ett og annet å lære av EU-Iandene.
Den norske grasrotta, som – i stor grad – lever av overføringer og statsbudsjetter, oser av politikerforakt, forakt for de politikere som vedtar overføringene. Forakt for de folkevalgte, for gevinstene fra 1814 og 1905. Grasrotta biter den hånden den spiser av. Grasrotta skulle skamme seg, skulle den, i by og på land, langs kysten og i nord. Gegen die Dummheit kämpfen die Götter selbst vergebens.