(Dagbladet 19.02.03). Byer i Belgia kan jo alle lære, skriver Rune Gerhardsen, som om det var en trivialitet. Førstegangsvelgere som forlater skolen uten helt å vite hvor Belgia ligger, uten å kjenne hovedstaden Brussel, stiller med handikap i den tilstundende EU-debatten. Personlig synes jeg de også bør kjenne Antwerpen, som har visse maritime tilknytningspunkter. Mons er en grei by for oss som liker katter, og av hensyn til de fire store bør vi vel nevne Namur. Om norske velgere visste såpass om de europeiske land, kunne de klart å følge med i EU-debatten og vi kunne søkt om medlemsskap med folkets informerte samtykke. Belgias byer er ingen trivialitet. Hos Kielland var de et symbol på meningsløst pugg, hos oss er de nå et symbol på et minimum av relevante kunnskaper.
Dette er min eneste innvending mot Rune Gerhardsens utmerkede artikkel om kvalitet i skolen sist søndag i Dagsavisen, dagen etter Kristin Clemet. Han gjør noe så originalt – og samtidig så opplagt – som å berede felles grunn for Høyre og Arbeiderpartiet i skolepolitikken. Begge partier ønsker en sterk og god offentlig skole med et lite supplement av friskoler basert på livssyn og god eller alternativ pedagogikk, et kreativt korrektiv ingen offentlig skole kan klare seg uten. Begge partier vet at skolen skal formidle kunnskap, verdier og kultur, at skolen er samfunnets viktigste bidrag til kulturformidling i generasjonsvekslingen.
Folkevalgte som vil landet vel, tar utgangspunkt i det vi kan eller må enes om og arbeider derfra. Politikere som vil vinne valget eller debatten, tar derimot utgangspunkt i uenigheten og hamrer kjensgjerningene til det ugjenkjennelige. Det går en fredelig og upåaktet liten vei fra Sokrates til Gorbatsjov, slik det fra sofistene til våre kampanjegeneraler, regjeringsaspiranter og fagforeningspamper går avenyer brolagt med fete idealer og skinnende luftspeilinger, den brede vei til fortapelsen, veien til verdens beste skole. Sofistene var kjent for å kunne besvare alle spørsmål og vinne alle debatter uten den ringeste kjennskap til saken, som norske politikere på direkten foran kamera.
Fordi det består en slik motsetning mellom det politikerne nedlater seg til for å vinne valget og det de må manne seg opp til for å styre landet, er det en befrielse å lese Rune Gerhardsen denne gangen. I tillegg til å påpeke hva vi er enige om og mane til fred, sier han noe annet viktig: Jeg vet ikke om det er grunn til å være bekymret for kvaliteten i den norske skolen. Det må være noe av det ærligste som er sagt av en norsk politiker, og det gir ham stor frihet i veivalget når han får orientert seg. Alle de andre politikerne vet jo alt om rett og vrangt i skolen og de har skråsikre løsninger på alle problemer. Det har de alltid hatt, uten at skolen er blitt nevneverdig bedre av den grunn.
Mellom politikerne og skolen står vitenskapen og sperrer for utsikten. Det kan argumenteres teoretisk for en hvilken som helst skolemodell, og selv de villeste pedagogiske eksperimenter – Mønsterplanen, for eksempel – har en eller flere solide doktorgrader bak seg. Politikerne bør derfor stille seg noen helt enkle spørsmål selv: Skal barna ha arbeidsro i timen? Skal barna utvikle gode arbeidsvaner? Er læring en lek for livet, eller er det også et stykke arbeid? Skal norske barn erfare at regelbrudd har ubehagelige konsekvenser? Gir skolen alle et godt grunnlag for senere yrkesopplæring og arbeidsliv? Skal norske barn etter endt skole lese godt, skrive korrekt og beherske håndregning med de fire regnearter? Det er jo ikke så vanskelig. Vet norske barn hvor de står, på globusen, i historien, blant kulturene og verdiene? Skal skolen styres av barn og foreldre, som jo mener så mangt, eller av Stortinget? Er det sikkert at lærerne lokalt vet hva som er best for elevene? Preges norsk skole av politikernes kjepphester, av organisasjonenes og forskernes særinteresser?
Vi trenger ingen vitenskap for å besvare disse spørsmålene. Vi skal selv sette målene, så kan vitenskapen – kanskje – hjelpe oss litt med metodene; det er et underordnet problem. Jeg håper at iallfall Rune Gerhardsen stiller seg disse spørsmålene, for så kan han for
Arbeiderpartiet yte et bidrag til å gjenreise arbeidets verdighet i norsk skole. Han vil ikke bli motarbeidet av Kristin Clemet, og detaljene kan de få lov til å krangle om.