(Arbeiderbladet 05.03.94) Artikkelen er skrevet en uke før frikjennelsen av Ulf Hammern i Bjugn.
Jeg kommer fra teatret. Brødrene Karamasov er et bilde på mannen mellom maktene, den usalige treenighet bestående av Gud, Mennesket og Satan, dømt til samliv i jorderiket.
Gud er den yngste, Aljosja, den fryktløse og skyldfrie. Han lar seg ikke krenke og bekymrer seg ikke for den dag i morgen. Han elsker alle og tilgir alt. Med en litterær tour de force trosser Dostojevskij all fornuft når han gir en umulig karakter troverdighet og psykologisk koherens.
Satan er Ivan, den legemliggjorte europeiske rasjonalitet, fornuften, som Dostojevskij hatet av et godt hjerte, fordi den fristet ham. Ivan frasier seg sjelens frelse fordi han ikke vil tilgi de frykteligste overgrep mot barn. Prisen er for høy.
Mellom dem står den eldste broren, Dimitrij, mennesket mellom maktene, i all sin stormende feilbarlighet, en mann med høye idealer og lave instinkter, en mann med egenskaper, skyldig i alt, overfor alle. Så blir han da også dømt – rett nok for et mord han ikke har begått – knust mellom aktor og forsvarer. Han må sone, men er lutret.
Vi som holder en knapp på Satan, på den europeiske rasjonalitet, på fornuften, og som ikke føler oss skyldige, verken i alt eller overfor alle, vi bekjemper justismordet med alle midler, også de rent litterære. Vi godtar ikke at den uskyldige skal martres til vår oppbyggelse, naglet på ideologienes og tidsåndens kors.
Aktor bygger sin påstand på indisier og psykologi. Hver for seg har indisiene ingen beviskraft, [sier han], men de peker alle samme vei og de understøttes av Dimitrijs lave karakter, slik aktor tegner ham: Rovmorderen som slår skallen inn på sin far (et garvet råskinn) for noen tusenlapper. Men, som forsvareren påpeker, psykologien er som stokken, den har to ender og slår begge veier.
Forsvareren tegner så det sanne bilde av Dimitrij, også ved hjelp av psykologi, og kommer til motsatt resultat. Her har De altså en annen psykologi, sier han. Jeg har nå med forsett tatt min tilflukt i psykologien, mine herrer lagrettemenn, for å gjøre det anskuelig for Dere at av dén kan man utlede hva man vil. Det kommer jo bare an på hvis hender den er i .. Jeg taler om overdreven psykologi, mine herrer, og en viss bruk av den .. Mine herrer lagrettemenn – vokt Dere for justismordet!
Når psykologien ikke kan brukes, står aktor igjen med indisiene, deriblant de medisinske funn. Indisiene peker bare en vei. Men hva hjelper det, påpeker forsvareren, når hvert enkelt av dem kan gjendrives?
I noen rettssaker, overgrepssaker for eksempel, er det slik at de medisinske og psykologiske funn ikke kan stå alene som bevis. Men om de understøtter hverandre, er vi da ikke på trygg grunn?
Om nå den fra hovedstaden tilkalte lege finner at noe er borte som skulle vært der, og psykologen finner at barnet forsyner sine portretter med store ører, er saken da ikke klar? Noen vil naturligvis hevde at de medisinske funn ligger innenfor normalvariasjonen og forekommer naturlig hos mange. De vil også hevde at barnet ikke har tegnet store ører, men et lite hode (antakelig et portrett av den lydhøre terapeut med vidåpne ører og litt for lite mellom dem).
Bildet er fra Arbeiderbladet. Tegningene er laget av samme barn på to tidspunkter, ved 4½ og 4 år
Men likevel, om de to indisier er usikre, så peker de samme vei, og noen bør jo dømmes. Summen av to halve bevis er jo som kjent et helt. Eller er det slik at produktet av to halve sannheter er en kvart?
Noen har ment at psykologene bør ut av rettssalene [advokat Tor Erling Staff], men ikke legene – leger kan ikke lyve! Så langt vil ikke jeg gå – men jeg ser at han har et poeng. Dostojevskij er selv en stor psykolog. Men ved siden av de store psykologer har vi de små, og de skal jo også leve. Det Dostojevskij her vil til livs er den overdrevne, uvederheftige bruk av fag – det være seg jus, medisin eller psykologi.
Psykologien – den store, som delvis er derivert fra Dostojevskij [psykoanalysen] – har sin egen versjon av mannen mellom maktene. På et lite rasjonalitetens repos mellom underetasjen og de høyere makter sitter mennesket alene, ensomt på tiltalebenken. Ecce homo!