(Arbeiderbladet 09.01.94) Leder for Norsk barnelegeforening, Helge Michalsen, bebreider meg lille julaften mine insinuasjoner i kommentaren «Justismordets anatomi» (Arbeiderbladet 11. desember). Jeg antyder der at J.Jane Gardener, som har manet medisinerne til måtehold i ovegrepsdiagnostisering, neppe ville fått jobb på enkelte av våre større sykehus. Nå er det mitt og manges inntrykk at ekspertene ved disse sykehusene ikke primært har demonstrert måtehold i sin diagnostisering. Jeg fastholder derfor min retoriske insinuasjon.
Hr. Michalsen bebreider meg at jeg anviser norske barneleger den faglitteratur de bør lese. Tanken er meg fjern. Det er avisleserne, ikke barnelegene, som er min målgruppe når jeg gjør oppmerksom på to tankevekkende artikler i Pediatrics. VG kom nemlig 9. desember i skade for å feilinformere om forskning på genitalanatomisk normalvariasjon. J.Jane Gardener har i Pediatrics presentert et tallmateriale for normalavvik som stemmer perfekt med tallene fra Bjugn. Norsk offentlighet har en åpenbar interesse av å kjenne Gardeners tallmateriale.
Leser ikke norske leger sine egne blader? spør jeg retorisk, -eller er det bare VG som holdes utenfor? Norske leger leser utvilsomt sine egne blader, men det er dessverre ikke bare VG som holdes utenfor. Spørsmålet er altså ikke om hr. Michalsen har lest de to artiklene (det har han, opplyser han pliktskyldigst). Spørsmålet er: Hvorfor må det en legmann til for å gjøre dem offentlig kjent? For det er vel ingen som har interesse av å snakke lavt om slike interessante tall?
Hr. Michalsen gjør et poeng av at norske leger istemmer Gardeners krav om diagnostisk måtehold. Det er jeg meget glad for, og for de flestes vedkommende heller ikke overrasket over. Problemet er ekspertene, de som hovedsakelig arbeider med overgrepsdiagnostisering. De har fortiet den forskning som de, av alle, burde vært nærmest til å bekjentgjøre.
Hr. Michalsen gjør et poeng av at sikker overgrepsdiagnose bare unntaksvis kan stilles. Sant nok, men ekspertene har en smart måte å omgå dette problemet på. «De beskrevne funn er med overveiende sannsynlighet forårsaket av overgrep», skriver de i journalen. Dermed har de stilt en diagnose som i praktisk juridisk henseende er entydig og fellende, mens den retoriske modifikasjon [sannsynlighet] sikrer dem full [juridisk] ansvarsfrihet. Slik kan de trygt diagnostisere så mange som de har samvittighet til, uhemmet av de sikre funns strenge krav.
Hr. Michalsen benytter anledningen til å minne om at barn faktisk utsettes for overgrep. La meg minne om noe helt annet, som ikke har med misbruk av barn å gjøre overhodet: Den oppfatning brer seg nå blant jurister og fagfolk at uskyldige faktiske dømmes, og at mange barn – jeg tipper hundrevis – fradømmes den ene av sine foreldre utelukkende på grunnlag av beskyldninger og mistanker. Disse justismord er med overveiende sannsynlighet forårsaket av eksperterklæringer.
La meg også få minne om hvor umåtelig viktig det er at pressen får være tilstede ved noen slike saker. Vi har hittil ikke visst hva store ører betyr, på små barns tegninger. Det vet vi nå, takket være to åndsnærværende middagsaviser [én var VG].
Bjugn-saken er en milepæl, men den er likevel bare én av tusen saker. Tusen saker der ekspertene får boltre seg fritt. Med store ører og sikre funn, uten offentlighetens generende innsyn.