046 Den rettferdige krig mot Irak

(Dagsavisen 31.02.03) Den verden jeg leser om, er en annen enn den jeg ser. Jeg leser at Irak må avvæpnes fordi Saddam truer verdensfreden og sine naboer med masseødeleggelsesvåpen, fysiske og kjemiske. Irak er også et arnested for den terrorisme som kan ramme oss allerede i dag.

Jeg leser om en armé av forskremte utenriksministre som forsikrer at de forfølger FN-sporet; det er vi, verdens nasjoner, som skal avvæpne Irak, ikke president Bush. Jeg leser om statsministre som etisk og politisk vil fred, men som til slutt vil forsvare freden med krig dersom ikke Irak legger atombombene og sennepsgassen på bordet. Statsministre som glemmer at de er militæralliert med land som har, produserer og stadig ymter om å bruke masseødeleggelsesvåpen. Jeg leser at Saddam Hussein er en gal diktator.

Den verden jeg ser, er en annen enn den jeg leser om. Jeg ser en fornedret og krenket kjempe [USA] som vil ha hevn for 11. september, en filosofisk dverg som vil sette seg i selvrespekt. Jeg ser en hensynsløs okkupasjonsmakt som vil ha kontroll med sin egen blodforsyning, oljen i Midt-Østen. Jeg ser et impotent FN som nå må demonstrere sin avmakt og irrelevans på en av to måter: enten ved å støtte USAs okkupasjonskrig eller ved å se gjennom fingrene med den. For krigen kommer og FN har intet det skulle ha sagt. 

Jeg ser en gal diktator som i likhet med sine forgjengere skiller seg dramatisk fra våre harmløse dårekistelemmer, de sinnsykt lallende på Gaustad. Den gale diktator opptrer nemlig mistenkelig rasjonelt og formålsrettet, med egeninteressen som rettesnor i all sin ferd, den være seg makt, glans eller penger og kvinner i overflod.

Stalin var enehersker over verdens største land, men han var ikke så gal at han utfordret verden til en krig han visste han måtte tape. Hitler utfordret verden til krig, men krigen var til gjengjeld rasjonell: Hitlers seierstro var like velbegrunnet som Europas tapsfrykt [München 1938]. Hitler tapte ikke krigen fordi han var gal, men fordi han gjorde en strategisk feil; han angrep Russland før han hadde slått England. Saddam Hussein er like rasjonell som Stalin og Hitler. Han vet hva han har og hva han kan miste. Han er ikke lenger interessert i fysikk og kjemi [kjernefysiske, kjemiske og biologiske våpen]. Han vet nå at han ikke kan invadere sine naboer. Han vet at han må nøye seg med å tyne sitt folk til å hylle ham, han må nøye seg med å sette oljepenger på egen konto. Derfor lar han seg ydmyke i verdens øyne ved å la våpeninspektørene herje fritt i arsenalene. Derfor lar han kurderne styre seg selv under amerikansk flyovervåkning. Saddam Hussein er totalt ufarlig for alle andre enn sine egne.

I den verden jeg leser om vil USA og FN redde verden fra en farlig mann. I den verden jeg ser, vil USA sikre seg oljen og verdensherredømmet, og spille FN og EU ut over sidelinjen som irrelevante. Men i min verden, verden slik den burde være, er det likevel nødvendig å gå til krig mot Irak – av helt andre grunner.

Folkeretten er et sett skrevne og uskrevne regler om mellomfolkelig samkvem, realpolitisk diktert av statenes egeninteresser, en dyd av nødvendighet. Folkeretten har ingen moralsk status og den er ikke moralsk begrunnet. Folkeretten forbyr Sverige å invadere Norge, men den forbyr også verden å gripe inn overfor eneherskere som myrder sin egen befolkning. Å appellere til folkeretten er et ekstremt dårlig grunnlag for moralsk patos i utenrikspolitikken. 

Folkeretten kom under press i Nürnberg, ved opprettelsen av FN-pakten, ved Sikkerhetsrådets prerogativer og de overnasjonale rettsinstanser fra senere år. [Disse faktorene svekket altså folkerettens beskyttelse av statsledere]. Om hundre år har vi én verden, én verdensgrunnlov og ett demokratisk verdenspoliti. Det er langt frem, men det går bare én vei. 

I mellomtiden må vi presse folkeretten der vi kan. Vi kan ikke anklage USA for selvtekt, for besittelse og bruk av masseødeleggelsesvåpen. Vi er ikke sterke nok enda. Vi kan ikke gripe inn mot Kinas bruk av politistatsmetoder. Det landet er inntil videre for stort for FN. Vi får nøye oss med å gripe inn der vi er sterke nok, og håpe på bedre tider. Der vi er sterke nok, skal vi med våpen i hånd innføre demokrati og hindre folkemord, i Rwanda, Kosovo og Irak, overfor små og svake tyranner, som Milosevitsj og Saddam Hussein. Vi skal gjøre det med en demokratisk og moralsk begrunnelse. Vi skal gjøre det på tvers av folkeretten, som er selvtilstrekkelighetens jurisdiksjon. Amerikanske presidenter får våre barnebarn ta seg av.

(Forfatterens svevet for tyve år siden åpenbart i den i den tro at Den kalde krigen var slutt. Den var ikke slutt da, og den er ikke slutt nå, i 2023).

Legg igjen en kommentar