(Dagbladet 21.01.02) Ligninger med én ukjent er lette å løse: 4+x=9; x=5. Men når det er flere ukjente og de opphøyes i femte potens, da har vi et problem, vi som stemmer på Arbeiderpartiet. Vi forstår ikke hva som foregår, ikke hvorfor, eller hvordan det skal ende.
Den første ukjente er valgresultatet. Hvorfor gjorde Arbeiderpartiet et historisk dårlig valg? Den mest iøynefallende og derfor minst sannsynlige forklaring er politikken. Premisset er at god politikk fører til høy oppslutning. Men premisset er galt, for velgere på vandring strømmer ikke til gode partier. De rømmer fra partier med sterk negativ oppmerksomhet. Hvor de havner er litt tilfeldig. Valgvinden er ikke lenger som passaten, den blåser til alle kanter. Når mange partier raskt veksler mellom historiske bunn- og toppnoteringer, er det åpenbart ikke politikken det er noe i veien med, for den ligger fast, men det alminnelige omdømme. Har Høyre og SV formulert en ny og bedre politikk i det siste? Har Senterpartiet gjort noe spesielt dumt?
Den andre ukjente er det delte lederskap. Det beste er én god hønemor Gro Harlem Brundtland], men den fuglen er fløyet. Det nest beste er to gode ledere som er enig om politikken og som hver har det den andre mangler, som Jagland og Stoltenberg. Det nest verste er to dårlige ledere som motarbeider hverandre. Det verste er én maktglad leder uten innsikt og innlevelse.
Mot det delte lederskap taler de historiske erfaringer. Nordli og Steen var ingen suksess. Men når den ene har kronisk hodepine, når den andre har hodepine hver morgen og svekket dømmekraft hver kveld, da er det helsen som er problemet, ikke det delte lederskap.
Verken Stoltenberg eller Jagland setter sin personlige makt over partiets og landets interesser. Det tror iallfall ikke jeg. Skjønt de kan naturligvis tvinges til duell, som når to normalt forstandige og fredsæle fugler rykkes ut av flokken, utstyres med sporer og hisses til hanekamp på liv og død av Akersgatens hylende hyener, som tar seg betalt for den blodsutgydelse de forårsaker.
Den tredje ukjente, dessverre en konstant, er den alminnelige velstand. Arbeiderpartiets vesen er å bedre de vanskeligstiltes kår. Men hvordan skal valget vinnes når alle har det bra? At alle har det bra er riktignok Arbeiderpartiets fortjeneste, men hos velgerne er det så som så, både med takknemligheten og hukommelsen. Mye vil har mer, og matleie velgere forsyner seg friskt av fleskebitene blant de borgerlige valgløfter: Løfter er bare løfter og et ord er ikke lenger et ord.
Fasit er klar: Det er ingen grunn til panikk. Politikken er god, den er omforent og den justeres i pakt med tidens krav. Det delte lederskap er godt, medmindre hele hønsegården følger pressens oppfordring til dans og tvinger lederne til en blodig og helt unødvendig hanekamp. Pressen kan vi ikke gjøre noe med, den setter både sin egen og vår dagsorden. Men flokkens hodeløse høner, kyllinger og annet avfeldig fjørfe bør vagle seg nå, og snarest slutte å kakle og hakke. De skaper det problemet de vil løse. Problemet er en forskremt feilfortolkning av valget.
Den alminnelige velstand kan vi heller ikke gjøre noe med, for den er stabil så langt oljen rekker. Men vi har en konstant til, og det er sprengkraften i den borgerlige koalisjon. De fire borgerlige foregir å være moderate folkepartier. Venstre er en tørr liten flis av et historisk relikvium. KrF representerer med sine verdier bakstreverske særinteresser, og skor seg på den alminnelige forvirring. Det beste – eller verste – vi kan si om Høyre, er at partiet er tafatt. Frp er ikke så ille, naturligvis, men så lenge Hagen ikke har annet å leve av enn kollegenes ulykke, er det duket for strid og unaturlige allianser. Felles for de borgerlige er at de mistror hverandre og de kommer til å rote det til for oss. Arbeiderpartiet er dømt til å rydde opp etter andre, og skal derfor ikke foreta seg noe som helst nå. Sitt helt stille, det kommer bedre dager. Det er ganske visst.