Av Otto, et psevdonym avtalt med redaksjonen.
Et utkast til denne artikkelen ble ved en inkurie trykket i Dagbladet 16.12.00
Hemmeligholdet i AKP ble og blir drevet ganske langt. Tron Øgrim skriver 13.12.00 en bredsides kronikk mot en meningsmotstander hvis navn han eksplisitt holder hemmelig og som dermed er forhindret fra å svare under eget navn. Øgrim forsvarer sin ære og AKPs historie mot en potensielt alvorlig anklage: AKP arbeidet på oppdrag fra fremmede makter for opprettelsen av et stalinistisk diktatur i Norge.
Virkeliggjørelsen av et så eksotisk mål i et prosaisk land ville som et minimum kreve visse midler. En vekkelse måtte til: Religiøs fanatisme og dogmetro fundamentalisme, ufeilbarlige guder og hellige tekster. Det forgjettede land måtte forespeiles: Kulturrevolusjonens asiatiske velde eller sosialismens lille fyrtøy i Europa, Albania. En fiende måtte manes frem: USA-imperialismen og det fascistiske Sovjet, i tillegg til våre hjemlige sosialfascister i Arbeiderpartiet og SV. Nasjonalismens onde sæd måtte sås: Svalbard er norsk land! Steng grensene! Forholdet mellom mennesker måtte baseres på inkvisisjon, ostrakisme og tvungen selvkritikk. Organisasjonen måtte være strengt hierarkisk, kommandolinjen ufravikelig, ledelsen hemmelig og cellene isolert fra hverandre. Et system av utvannede folkefronter på alle kampavsnitt for å pynte på hensiktene, øke slagkraften og rekruttere velvillige og uforstående støttespillere: Hva skal vi med nyfeminister når vi kan forene kvinnene med arbeidere, bønder og soldater? [Kvinnefronten] Sakramentalt felleskap mellom de innviede, smiger til mulige sympatisører, hån og hat for motstandere. Fremfor altet totalt fravær av kritisk tenkning. Bare med slike metoder kunne AKP gjort seg en flik av et håp om å nå sine mål på vegne av fremmede makter. Og som vi alle vet, var det slike metoder AKP brukte.
AKP nådde naturligvis ikke sine mål. AKP oppnådde bare å trekke et autoritært slør over et frihetlig ungdomsopprør. Om AKP arbeidet for fremmede makter er umulig å fastslå, nettopp fordi AKP brukte slike metoder. Nettopp derfor bør AKPs historie skrives av en historiker, for eksempel av den godt plasserte Nils Johan Ringdal og ikke av Tron Øgrim. Alle hadde dekknavn og alt var hemmelig. Hvordan kan vi da vite hvem som var føreren, og hvem han eventuelt tok ordre fra? Har vi noen som helst grunn til å stole på Tron Øgrim?
Da jeg var ung, unnlot jeg å omgås folk fra Høyre, for jeg trodde de hadde en moralsk brist i sitt menneskesyn. Bristen var min egen, og jeg oppdaget altfor sent at folk flest er bra folk og at de finnes i alle partier. Men fortsatt har jeg et lite problem med nazister og stalinister, særlig hvis de må anses tilregnelige i psykiatrisk forstand og ellers har levet lenge nok til å vite bedre. Jeg følger ikke så godt med og er bare måtelig interessert. Derfor visste jeg ikke at Tron Øgrim er ute av det sosialnasjonalistiske AKP. Jeg vet heller ikke om han tok et oppgjør med partiet, om han ble kastet ut eller om han bare svant hen i taus avmakt. Jeg kan ikke engang vite om han snakker sant. Øgrim skriver ikke i sin kronikk at han tar avstand fra proletariatets diktatur, stalinismen, kulturrevolusjonen og Pol Pots folkemord. Jeg ser liten grunn til å polemisere mot folk som er uklare på slike punkter, og enda mindre når jeg må gjøre det anonymt.
Min mor gjorde en stor liten innsats mot tyskerne under krigen, og måtte under trusel om å bli skutt gå gjennom skogen til Sverige, med svigere og svogere og et nyfødt barn i ryggsekken. Da hun kom til Stockholm i 1943, ble hun møtt av et spørsmål fra en fin frue som også var litt uklar på sentrale punkter: Ämnar Ni stanna länge här i Sverige? Den fine fruen burde visst bedre, og det burde Tron Øgrim også. Min mor var revolusjonær sosialist – til hun kom på bedre tanker – men hun slapp ikke inn i Mot Dag, for hun var dame. Nå får hun god hjelp av en utmerket kommunal eldreomsorg, men hun kan ikke lenger følge avisdebatter. Hun ville sikkert tilgitt meg om hun visste at jeg låner hennes høyst påkrevde og anti-fascistiske dekknavn fra tiden i den illegale London Radio. Hilsen Otto.