(Dagbladet 06.12.00) Norske redaktører er en fin rase. De vil informere, analysere og kommentere, men kan ikke dy seg for å påvirke. Det er vel og bra, men ikke når de alle drar i samme retning. Selv tre år etter at Hagen tok sikte på taburettene, har redaktørene tviholdt på at Hagen skyr makt og ansvar. Så feil kan man ta. Når faren nå som forutsagt er blitt åpenbar og overhengende, vil redaktørene gjerne hjelpe. Alle frarådes å samarbeide med Carl I. Hagen. Det er et spørsmål om menneskesyn. Striden i Oslo Frp er en gyllen anledning til å drive spikeren inn. Arne Strand hevder for eksempel i Dagsavisen at Hagen har innført Lenins partimodell og eksekverer sine sersjanter etter modell av Moskva-prosessene.
Tsarveldet veltet under sin egen vekt da Russland tapte første verdenskrig. I tomrommet som oppsto, tok det lille kommunistpartiet makten ved kupp, uten å spille en dråpe blod. Slik var Den Store Russiske Revolusjon, den som fikk dominere det korte [tyvende] århundre, den som så mange har drept og gitt sitt liv for. Da Lenin unnfanget sin partimodell, den demokratiske sentralismen, som siden er praktisert i de fleste demokratiske partier, besto kommunistpartiet av noen få tusen, som i hovedsak satt fanget i Sibir eller rundt eksilets europeiske kafébord med hendene i fanget. Lenin var forfulgt, og hadde vesentlig bedre begrunnelse for sine eksklusjonsparagrafer enn Gerhardsen hadde da han kastet Gustavsen og Løfsnes på dør [De to dannet partiet SF i 1961]. Lenin fjernet demokratiet fra sentralismen først etter at han hadde forbudt de andre partiene og tyvedoblet medlemsmassen fra 1917. Dette fraksjonsforbudet er siden blitt allemannseie, og ble eksempelvis brukt av Høyre mot brødrene Danielsen [som altså ble ekskludert]. Mye kan vi bebreide Lenin, men ikke den demokratiske sentralismen, for den var nok påkrevet til hans formål. Og like lite som jeg vil hylle Lenin [på dette punktet], vil jeg fordømme Arne Strand, som hver dag informerer meg over morgenkaffen.
En fjerdepart av norske velgere kunne under gitte konjunkturer tenkes å støtte en Haider eller en Le Pen. Der er jeg enig med dem som vil bytte ut folket. Disse tilbøyelighetene blir i Norge heldigvis kanalisert gjennom et parti tuftet på likeverd, et parti som verken er rasistisk eller nasjonalistisk. Den samlede norske anstendighet benytter likevel enhver sjanse til å ta avstand fra Carl I. Hagen, som heller burde takkes. Det er en uanstendig posisjon. Arne Strands forståelse av Stalins rettergang er uhyre mangelfull. Han skal ikke ta det personlig – jeg bruker ham som stråmann for Den samlede norske anstendighet. Den står seg ellers godt, med 75% bak seg på meningsmålingene. Moskvaprosessene var et demokratisk skuebrød.
Verdenspressen hørte tilståelsene fra første losje og lot seg dupere. Noen hundre ofre ble truet til å tro at de hadde forbrutt seg mot selve Historien og deretter skutt. Verdenspressen oppdaget for sent at millioner uskyldige under dekke av [disse] mønsterprosessene stille ble avrettet uten engang å bli bedt om en tilståelse. Moskva-prosessene har historisk betydning som demokratisk skalkeskjul for en forrykt massemorder. Derfor skal vi tenke oss om før vi karakteriserer folk som stalinister, enten vi heter Arne Strand eller Gerhard Helskog. Moskvaprosessene handler ikke om partikultur, men om folkemord.
Arne Strands eksemplariske beskyldninger er injurierende, men Hagen vil ikke gå til søksmål. Et vittig hode fant et korn her en dag, da han oppdaget et mulig sprik mellom Hagens liv og lære. Hagen vil ikke diskutere partispørsmål med advokater nå, men for noen år siden reiste han selv sak for sin politiske ære. Kornet var ikke stort, men en blind høne tar i likhet med de anstendige det den finner. Hagen lærte noe av sin egen sak – han lærte å vende det annet kinn til.
Skillelinjene i norsk politikk går ikke mellom periferi og sentrum, for hele Norge er en periferi. Skillelinjene burde gå langs høyre-/venstreaksen uten forstyrrende ytterliggående særinteresser i det som teknisk kalles sentrum. Men den faktiske aksen i norsk politikk går mellom de anstendige og Carl I. Hagen. Alle umulige politiske, økonomiske og ideologiske motsetninger forenes i et fromt ønske om å holde Hagen ute av slottet. Det er menneskesynet som bestemmer regjeringsdannelsen i Norge, ikke folket og politikken. Og de som har det riktige menneskesynet finner det opportunt å sammenligne Carl I. Hagen med Adolf Hitler den ene dagen og med Josef Stalin den neste. Da er det kanskje naturlig at noen får lyst til å drepe ham.