(Dagbladet 01.10.99) En god ektemann har ikke nødvendigvis dametekke. En god politiker har ikke nødvendigvis medietekke. Den som skaper sin tid og trosser motvind, har det demokratiet lever av, styrke og integritet. Vi trenger politikere som står på sitt og vinner støtte for sitt syn, ikke politikere som smisker for velgerne og snur kappen etter vinden. Vi har to slike sterke og integrerte politikere i dag, som seg i mellom behersker det parlamentariske rom: Carl I. Hagen og Thorbjørn Jagland. Deres trass og styrke bestemmer retningen på statens styre og de lar seg ikke presse, verken til taushet eller til viljeløst å danse etter meningsmålingene og Akersgatens veltempererte basuner.
Sentrumsregjeringen er et tilfeldig uttrykk for kampen mellom de to. Sentrum gir sitt hjerte til venstre, sine stemmer til høyre og selger sin sjel for øyeblikkets glans. Sentrum beviser sin overflødighet, der det seiler som en ulldott på havet.
Hagens styrke og mot er hans konsekvente kamp, mot en forblindet og injurierende offentlighet, for bredt borgerlig samarbeid. Jaglands styrke og mot er at han tvinger frem det egentlige skillet i norsk politikk, mellom høyre og venstre. Småpartienes sidevalg er uviktig, for deres innflytelse er motsatt proporsjonal med deres integritet og selvstendighet. Som haleheng til Hagen ågrer de verdier og standpunkter for ministerposter og den plassen i solen som pressen uvettig innrømmer dem. Som støttespillere for Jagland mister de maktens skinn, og det liker de dårlig. Noen mellomposisjon finnes ikke.
Menahem Paz serverer 22.09. noen presumptivt gode grunner til ikke å vrake Thorbjørn Jagland. Partiets svake stilling skyldes nemlig ikke hans strategiske feilgrep og fomlete opptreden, men historiske utviklingstrekk. Konklusjonen er helt riktig, men begrunnelsen er gal.
Årsaken til Arbeiderpartiets sterke stilling etter krigen er gode løsninger på landets problemer. De borgerlige har dels hatt dårlige løsninger, de evner ikke å samarbeide og de mangler velgergrunnlag for nødvendige, upopulære tiltak. Arbeiderpartiet har fortsatt en sterk stilling, det har under Jagland vært oppe i 45% oppslutning og kan fortsatt opparbeide rent flertall. Men da må partiet tenke strategisk og tåle et tilbakeslag. Den egentlig borgerlige politikk mønstrer ikke mer enn 40% av velgerne, selv på en god dag. Opptil 70% prosent av velgerne ønsker en politikk forenlig med Arbeiderpartiets. Denne politikken målbæres i dag av fem partier, hvorav av fire er historiske relikvier. Tre av disse relikviene gis betydning av høyresiden, som jo vil ha dem på sin side, og av mediene, som fordeler sin dydige oppmerksomhet mellom Hagens påståtte rasisme og Jaglands påståtte udugelighet.
Julio Iglesias har i motsetning til Jagland medietekke. Men har han utrettet noe i musikkhistorien? Vi klager over kommersialisering og tabloidisering. Trenger vi da enda flere glatte politikere som besvarer vanskelige spørsmål med velklingende fraser og inntagende smil? Takke meg til en som strever med budskapet, men som tross alt har et.
Jagland er strateg og har ikke gjort noe feilgrep. Han har tvunget Sentrum til å velge, og Sentrum har selv valgt. Jagland er ikke fiksert på kontantstøtten. Det er Sentrum som for tredve sølvpenger har solgt seg til Carl I.Hagen, på tross av sine angivelige verdier og standpunkter. I stedet for å hausse opp Julio Iglesias som ny leder av Arbeiderpartiet, burde pressen korsfeste Bondevik. I stedet for å øse sitt politiske fremmedhat over Carl I. Hagen, burde pressen lage kompost av Senterpartiet, som kjører oss til Brussel på første klasse med nisseluen ned over øynene og søndagshalen mellom bena. Hva skal Arbeiderpartiet med kortsiktig innflytelse ved akkurat dette statsbudsjettet? Hvorfor la Bondevik beholde makten mot et par innrømmelser? Våre utmerkede høyrepartier er ikke mer konservative enn at vi tåler dem et par år til. Det vi trenger er parlamentarisk opprydning, så vi vet hvor skapet står og hva det inneholder. La Sentrum kvernes mellom kravstore høyrepartier og en trassig Jagland. Hvordan budsjettet enn faller ut, får vi da en styringsdyktig regjering og et slukøret Sentrum, brakt til taushet av sitt eget hovmod.