(Upublisert)
Det er et par ting jeg lurer på. Hva som var først og hva som kommer sist, for eksempel. Hva ligger utenfor, lengst ute? Og hva ligger innenfor, innerst inne, mellom de minste ting? Hvorfor er jeg meg, når en datamaskin, eller for den saks skyld et kassaapparat, ikke er seg? Siden jeg selv bare er en amatør, kan jeg trygt besvare et par av disse spørsmålene uten fare for mitt eget faglige ry. Det uendelige rom er for så vidt ikke så vanskelig å forstå. Utenfor kloder og galakser, utenfor tanker og ting, der er det naturligvis intet, og ingenting kan umulig være noe problem.
Men tanker og ting er et problem. I det store intet befinner det seg noe, og hvor kom det fra? Tidens problem er enklere. Før noe oppsto var det intet og ingenting hendte. Tid er en kategori for hendelser. Der intet skjer går ikke tiden heller – den har ikke noe å måle. Jeg drister meg derfor til å hevde at jeg forstår evigheten.
Men det hjelper så lite, for problemet er at det er noe i tiden. Hvis dette noe ikke oppsto av seg selv, og det pleier ikke ting å gjøre, så må det ha vært der bestandig. Og hvis noe har vært der bestandig, da kommer vi ikke tilbake til tiden før tiden, til den før-tiden hvis problem jeg nettopp trodde jeg løste. Tid og rom er forståelige i seg selv og sammen, men dette noe som er i tiden og rommet, materien, dens ting og tanker, trosser min forstand. Det er morsomt at ting og tanker er like uforståelige, og slik utgjør en enhet.
Filosofiens to objekter er det å være og det å lære. Filosofene har studert de evige spørsmål i tusener av år, og bedre enn meg, men bare profetene finner svar. Og de siste filosofene er ikke kommet noe lengre enn de første. Filosofene er aldri kommet lengre enn de små barn, som oppdager erkjennelsens grenser i seks-syvårsalderen. Barnet er menneskets far, og så langt fra stammen faller vi ikke.
Filosofene er derfor henvist til kun å besvare de spørsmål som presumptivt ligger innenfor erkjennelsens rammer. Hvordan ting henger sammen, for eksempel, hvordan vi forstår dem og hvordan vi skal oppføre oss mot hverandre. Skjønt ved nærmere ettertanke viser det seg visst at også disse spørsmål ligger utenfor erkjennelsens rammer.
Filosofene setter seg høye mål, som de aldri når, det er nesten naivt. Men de sier mye klokt og godt underveis, og de har brakt verden videre. Som vikingene. Vikingene seilte etter stjernene, og dit kom de jo aldri. Men de kom iallfall til England, og det var ikke uten betydning, selv om solen fortsatt går sin gang. En filosof er en som forsøker å gripe det ufattelige. Han er et barn og han har min fulle støtte. Selv er jeg voksen og forstår desto mindre.