(Dagbladet 27.07.97) Kristin Clemet har i vinter ført en kampanje for god journalistikk. Hun har sett seg lei på avsløring av politikeres reiseregninger og privatliv. Hun vil heller diskutere de spørsmål som virkelig betyr noe for vår bedømmelse av de folkevalgte. Helt enig. Rett nok skyter hun seg selv i foten med et slag under beltestedet på justisministeren [Gerd-Liv Valla], som i likhet med John Lyng [H] var kommunist i sin ungdom. Tanken er likevel god. Men hva skal vi egentlig snakke om her i Kabel-Norge, vi som har et meddelelsens problem?
Vi kunne snakke om kultur. Når Goebbels hørte ordet kultur, tok han frem sin pistol, den han for øvrig skjøt sin kone og sine barn med i mai 1945. Når norske parlamentarikere, mønsterplanens barn, hører ordet kultur, klør de seg i hodet og lurer på hva det betyr. De skulle kanskje vært skutt de også.
Vi kunne snakke om presseskikk, skjønt da taler vi for døve ører. Kronprinsen har problemer med kjæresten. Hva skal vi med et kongehus, om det ikke holdes hellig? Pressen setter sin ære i å gjøre et ord til en sak. Regnskap, postkontor, hus og kvalme, for å nevne noen. Pressen vil være betydningsfull, som apene hos Kipling, de hylende horder som jager i flokk og kaster skitt og nøtter i hodet på intetanende forbipasserende politikere. Pressen setter sin ære i å velte regjeringer, knuse individer, skape skjebner, uten persons anseelse. Til helvete med landet, tenker pressen, om bare vi får æren for misèren!
Vi kunne snakke om pressens aksept av salgbar retorikk. En av våre mest aktede politikere sa på 5 år ikke annet enn dette: Romatraktaten, Enhetsakten, Fire Friheter, Indre Marked, Mastríks-avtalen, Union, Jordnær og Skulder ved Skulder. Verken mer eller mindre. Og det bar. I fem år holdt hun den samme talen og ble sitert hver gang. Andre kan ikke si et ord uten å bli forvrengt og latterliggjort.
Vi kunne snakke om politikerforakten, som truer med å senke valgdeltakelsen til et europeisk gjennomsnitt. Etter å ha destruert politikernes selvbilde og omdømme, legger redaktørene nå skylden for politikerforakten på dens ofre. Leve hykleriet! Skjønt noe er det jo i det. Den forventet lave valgdeltakelse skyldes nok politikernes kappløp mot sentrum, som utvisker alle meningsforskjeller. Hvilken skal du velge av to dråper vann, når den ene er den annen lik? Redaksjonenes høyt kvalifiserte politikerforakt er blasfemi av statsvitenskapelig format. Vi får ikke de politikere vi har fortjent, men dem som pressen jager rundt i manesjen.
Vi kunne snakke om politikk, om det som skjer i manesjen. Et kjølig blikk ser med et halvt øye at vi trenger to klare alternativer til høsten. På den ene siden Høyre og Fremskrittspartiet, forsiden og baksiden av samme medalje. På den annen side Arbeiderpartiet. Så får sentrumspartiene plassere seg hvor de vil, det lille som blir igjen av dem når folk får et klart valg.
Tenk Dem tanken: To klare regjeringsalternativer, og tre små nissepartier forsvinner som dugg en klar morgen i september! Trenger vi småpartiene? De lever jo ikke for oss, men for seg selv. Det eneste som kreves er at Høyre kryper til korset, til Hagen, som står der med åpne armer. Mellom Hagen og småpartiene vil Høyre dertil få størst uttelling. SV vil støtte Ap og sentrumspartiene spres for alle vinde.
Det er bare to politikere som imponerer meg etter at Gro Harlem gikk. Anne Enger Lahnstein og Carl I. Hagen prøver å skape politikk. Anne Enger minner meg om Ronald Reagan. Når Reagan ville ha en rystende tyveprosents økning av forsvarsutgiftene, forlangte han dobling. Etter lange forhandlinger kom Kongressen ned i tyve prosent, og pustet lettet ut. Det kaller jeg politikk.
Anne Enger har i årevis malt Fanden på veggen. Ikke kom vi til Helvete [etter folkeavstemningen 1994], vi kom ikke engang inn i EU. Men det er fastslått at Norge skal ha verdens dyreste jordbruk, verdens dyreste mat og at korn skal dyrkes på hver knaus. Det kaller jeg politikk.
Anne Enger har forstått at jordbruket er en post på Statsbudsjettet. Senterpartiet hører derfor hjemme på venstresiden, blant utgiftspostene. Staten må være stor, svak, og utgiftsglad, slik den blir i møtet med skiftende flertall. Regjeringsmakt er det siste hun vil ha. Det forsto ikke norske redaktører før de, som de siste, fikk det inn med teskje. Selvstendighetslinjens Anne Enger er en strateg av rang, og en gudbenådet demagog.
Carl I. Hagen er en historie for seg. I 25 år har vi uten hell sjikanert Stortingets nestor, som vokser i folkets og min aktelse for sin utholdenhet, for sin sjarm og ærlighet. Hadde jeg ikke vært så inderlig uenig med ham, skulle han fått min stemme.
Analytikerne forsøker forgjeves å forstå ham, men de forstår bare linjer som går fra A til B, og som kan forlenges til C. De forstår det som var og det som blir, såfremt det ikke blir noe nytt. De forstår ikke politikere som skaper politikk, bare politikere som løper etter velgerne med stemmeurnene. Da kan de nemlig bruke meningsmålingene sine og korrelasjonskoeffisientene. Men tar du gjennomsnittet fra en statistiker, tar du lykken fra ham med det samme, og han havner i rennestenen.
Politikerne prøver å ramme ham [Hagen] Men de rammer bare seg selv. Det er rene trolldommen, en ren forbannelse. Et kjølig blikk ser jo med et halvt øye at Hagen er et produkt nettopp av analytikernes uforstand, av redaktørenes injurier og politikernes felles front. De har selv skapt ham, den grimme ælling! For Hagen er ikke så dyktig, slu og beregnende som man vil ha det til. Han utnytter ikke pressen og det parlamentariske spill noe bedre enn andre fjernsynssjarmører. Det er ikke derfor han seiler i glideflukt inn mot et godt valg, høyt hevet over bikkjeslagsmålet. La oss håpe det ikke blir hans svanesang. Han har mye ugjort, kanskje det meste, Carl I. Hagen.
Hagen har tre kort som motstanderne spiller ham i hende. 1. Han er ærlig. Han sier det som det er, i all slags vær, litt enfoldig, og det liker vi. 2. Han fyller et tomt rom, det som Høyre forlot da partiet gled mot sentrum. Det krever ikke så mye å fylle et tomrom. 3. Og de andre partiene har sterk egennytte i å sjikanere ham. Høyre fordi han ubedt spiser ved deres bord. Sentrumspartiene fordi de trenger et svakt Storting uten klare motsetninger, for selv å få gehør for ytterliggående fløystandpunkter. I beste norske tradisjon tar vi offerets parti, når beskyldningene åpenbart er falske og selviske. Og når du mobber Hagen, mobber du velgerne: Catch 22.
Hagen er verken ekstremist eller nasjonalist. Han er en alminnelig høyremann, av skjebnen utpekt som den stygge ulven. Som i eventyret går det med Hagen når pressen roper ulv. Ordet har ingen kraft. Vi gjennomskuer hyenenes sjikane. På litt sikt må vi nok la Hagen spise noen sauer, før folk ser den alminnelige] høyrepolitikken hans. Lahnstein skaper sine forutsetninger selv, og Hagen får sine servert på fat av Stortinget og pressen. Det kaller jeg politikk.
Senterpartiet og Fremskrittspartiet prøver heroisk og forgjeves å trosse en uimotståelig sentripetalkraft i fremskrittsnorge. De stritter i mot, men trekkes ubønnhørlig mot sentrum, hvor Arbeiderpartiet troner trist i ensom snurt majestet. Rundt Jagland svirrer mediamøll som Venstre og KrF. De vil spise en kake andre har bakt.
Anne Enger prøver fåfengt og forvirrende å innføre nye akser og dimensjoner i norsk politikk, skjønt hun har jo sin hensikt med det. Man merkt die Absicht. At hun tas på alvor og får støtte i triangelet [tre istf. to blokker i norsk politikk] av sindige høyrefolk som Francis Sejersted og opplyste penneknekter som Steinar Hansson, påkaller smil og vrede. Vi klarer jo ikke engang å fylle høyre/venstre-aksen i dette landet. Norsk politikk mangler enhver dimensjon, enhver linje. Vi snakker om sentrumsgravitasjon, om punktets potens i midtens lille rike.
Om Høyre er det ikke mye å si. Jan Petersen arbeider etter prøve-å-feile-metoden», som han behersker godt. Hagen ser nye muligheter der Petersen tviholder på prefabrikerte resepter. Petersen sender inn den samme rekken hver uke og håper på 12 rette i sluttspillet. Får han det, er det flaks og mer enn flaks. Høyre sitter med nøkkelen, men klarer ikke å vri den om med Petersens valne fingre.
Man har uttrykt seriøs bekymring for det norske demokrati. EU ble nevnt som en trussel. De økende inntektsforskjellene mellom Røkke og de langtidsledige likeså. Avstanden mellom styrende og styrte, eller mellom periferi og sentrum. Den manglende politiske interesse og forventet lave valgdeltakelse er et alvorlig varsku. Balansen mellom statsmaktene er alvorlig forrykket. Har vi fortsatt parlamentarisme?
Men: Verdens rikeste land er også det best inntektsfordelte. I et høyteknologisk samfunn med full sysselsetting har vi miljøkvaliteter andre bare kan drømme om. Som eneste land i Vesten har vi opprettholdt spredt bosetting. Regjeringen utgår fra og svarer for et valgt Storting. Pressen skriver hva den vil. Vi har tre forvaltningsnivåer og fire statsmakter, hvorav den fjerde kanskje er litt forvokst og pretensiøs. Våre politiske partier konkurrerer i politisk moderasjon og kostbare overbud som vi faktisk har penger til. Vårt ytre høyre er mest opptatt av eldre og helse, vårt ytre venstre får plass i et Blitz-hus. Målt mot resten av verden er Norge er et land uten problemer, vi har knapt nok oppgaver.
Det er én anomali i norsk demokrati. EU gir bygdenorge en absurd politisk tyngde og forklarer [dermed] praktisk talt hele det politiske virvar vi ser på Stortinget. Det er jo Senterpartiet som styrer landet, om noen er i tvil. Dette må vi leve med – og det klarer vi godt – helt til vi kommer inn.
Demokratiet er ikke truet, men derimot kulturen. Vi har nok å snakke om i Kabel-Norge. Men hva skal det være godt for?