(Arbeiderbladet 01.06.96)
Ingen naturlov tillater oss å trekke slutninger om fremtiden på grunnlag av historien. Historien er en skrøpelig vitenskap. Samfunnsmessige tendenser har ikke lovs kraft, de endres langsomt eller i brå skift. Historien er samtidens selvforståelse, og hver generasjon blander den på ny, till angenäm styrka och smak. Men historien er likevel vår viktigste samfunnsvitenskap, for den uttrykker vår evne – den være seg god eller dårlig – til å lære.
Lund-kommisjonens rapport [1996-97 om statlig overvåkning av landsmenn] reiser – eller aktualiserer – to fundamentale problemstillinger. Den ene er nasjonal, den andre global. Det er ingen tvil om at Den kalde krigen bestemte innenrikspolitikken, fordelingen av nasjonal makt, i hele Vest-Europa. «… det partimønsteret og det partivesenet som ble dannet etter krigen, var jo i høy grad et produkt av Den kalde krigen», skriver Jagland i et av sine mange brev.
Men den kalde krigen kom ikke fra Norge. Det var faktisk vanskelig, etter 1945, å overbevise nordmenn om at de hadde vondt i vente fra Hitlers banemann [Stalin], han som frivillig trakk seg ut av Finnmark, der han ble hilst som befrier. Den kalde krigen kom fra USA, nærmere bestemt fra mannen som la en bombe under arken, Harry S. Truman, [Den kalde krigens far, den lille mann fra Missouri, som uten protester ble hyllet over en helside i Arbeiderbladet i fjor.
Når den kalde krigen kom fra USA og bestemte norsk maktfordeling, noe som ellers er folkestyrets jobb, da kan vi spørre om Norge var et demokrati i etterkrigstiden, eller et lydrike under USA. Et demokrati er suverent, det avlytter ikke sine lovlige politiske motstandere, det har ikke politisk yrkesforbud, og det kolporterer ikke sin hjemlige spionasje til CIA. Men det gjorde Norge. Det nasjonale spørsmål illustreres godt av Ottar Brox, en mann jeg [som tilhenger av EU] knapt kan mistenkes for å beundre, i Dagbladet 23. mai. Om Arbeiderpartiets ledelse var naiv nok til å frykte invasjon fra øst, er uinteressant. Arbeiderpartiet utnyttet den USA-skapte kommunist-angsten til å rydde en brysom politisk motstander [NKP] av veien, med diktaturets metoder. Så det nasjonale spørsmål som lurer i Lund-kommisjonens rapport, er interessant nok: Det er spørsmålet om forræderi, straff og erstatning, og det krever ganske riktig en omskrivning av norsk etterkrigshistorie.
Men det globale perspektiv er det viktige. La meg, uten å si noe nytt som ikke allerede er kjent og omstridt, få vise at én verden kan ses på to måter . Vi har nå en fin anledning til å omskrive verdenshistorien også. Jeg lærte på skolen at Den kalde krigen var Vestens forsvar mot kommunistisk aggresjon og ekspansjon. Det er komisk nok også Lund-kommisjonens perspektiv. Derfor måtte vi bekjempe kommunismen hjemme og gjennom NATO. Derfor må vi selv i dag «forstå den spesielle stemningen som rådet rett etter krigen».
Denne påstanden er så dum at den ikke bare faller på sin egen urimelighet, den vanærer også enhver som fremfører den. Stemningen som rådet rett etter krigen, var for det første definitivt pro Stalin over hele Vest-Europa, med unntak for Spanias Franco [fascist og Generalissimus fra 1939 til 1975], som ble reddet av Den kalde krigen. Franco var en ikke helt stueren, men svært nyttig ]fly-] base for atom-strategien. Kommunistenes styrke var umåtelig i Mussolinis [fascistiske] Italia, i det kollaborerende Frankrike og i det kjempende Hellas. [Kommunistene] hadde makten i sin hånd i disse landene, og [ville] tatt den på et lite vink fra Stalins lillefinger.
Men som i Finnmark, så gikk det her: Lykken var med den amerikanske frihetsengel fra Hiroshima [Truman 1945] og hans lokale profet, Einar Gerhardsen fra Kråkerøy [Kråkerøy-talen 1948, som utløste jakten på annerledestenkende i Norge]. Stalin hadde overhodet ingen interesse av vesteuropeisk kommunisme. Det ville nemlig gitt ham en verdenskrig til på nakken, med atomvåpen. Derfor beordret han full retrett i alle kommunistpartier. Deres oppgave var fra mai 1945 å sikre Stalin fred bak sikre grenser og vennligsinnede, dvs. finlandiserte, buffersoner avtalt i Casablanca, Teheran og på Jalta [1943].
Kommunistene [i vest] var Stalins fremskutte spydodd for å sikre fredelig sameksistens, de var den fremste garant for kapitalismens fortsatte eksistens i Vest-Europa og for USAs gryende verdenshegemoni. Eller for å sitere meg selv: «Russerne hadde mange feil, men dumme nok til å tro at de burde angripe Vest-Europa, det var de dog ikke, verken før eller etter opprettelsen av NATO i 1949.»
Men Stalins selvutslettende forræderi mot venner i vest var ikke nok for Truman. Kommunismen skulle rulles tilbake under trussel om atomutryddelse, vesteuropeiske kommunister skulle tynes på alle arbeidsplasser, verden og dens marked skulle samles under den amerikanske atomparaplyen. Tvunget av omstendighetene og meget mot sin vilje måtte Stalin innse at freden var tapt: Han ble nødt til å installere folkedemokratiene i Øst-Europa [fra 1955 Warszawa-pakten, et svar på NATO], der det, ironisk nok, i motsetning til i Vest-Europa knapt fantes kommunister. Den kalde krigen – som i brutalitet og konsekvenser bare kan sammenlignes med verdenskrigene – var Vestens angrepskrig mot Sovjetunionen, og samtidig den største fare verden noen gang har måttet tåle. Den var helt unødvendig, for kommunismen råtnet på rot femti år senere, helt [dvs. nesten] uten amerikansk hjelp, da den fikk dødsstøtet av en stor humanist [Gorbatsjov] som hadde all makt og ga den fra seg for å gjøre verden bedre.
La oss nå benytte sjansen til å omskrive verdenshistorien og skolebøkene og Jaglands bornerte brevarium. Vis meg en historiker som tør tilbakevise dette resonnementet. Historien er en skrøpelig vitenskap, den utøves av maktens nærsynte, små, bebrillede lakeier.