(Arbeiderbladet 29.04.96)
Hva kommer det av? Carl I. Hagen gjør alt galt, og stiger likevel, eller nettopp derfor, i folkets aktelse. Høyre, derimot, gjør nesten alt riktig, som foreskrevet av ansvarlige redaktører og politikere, og synker sammen over ben som ikke bærer, under tyngden av sin egen viljeløse dannelse.
Hagen er utvilsomt en slu rev, men kan dyktigheten forklare hele forskjellen mellom suksess og misere? Alle Hagens inette kritikere, fra Michael Tetzschner til Steinar Hansson innrømmer ham overlegne taktiske evner. Men kan vi tilskrive personligheten en slik rolle i denne instruktive historien? Naturligvis ikke. Det må være en grunn til at Hagen så lett utmanøvrerer sine motstandere. Ting har alltid en årsak, iallfall blant oss som ikke er filosofer. La oss ta årsakene i tur og orden:
Ansvarlige redaktører og politikere – vi kaller dem de anstendige – oppfører seg systematisk som om høyre/venstre-aksen i norsk politikk slutter omtrent ved Per-Kristian Foss (H). Til høyre for ham ser de bare bygdetullinger og ekstremister. De glemmer at Høyre i sin 30-årige samarbeidshistorie har slukt hele velferdsstaten garnert med overføringer og kulturpolitikk. Det er et ledig rom til høyre for Høyre, et rom for helt vanlig konservatisme, liberalisme og nasjonalisme, et rom Høyre knapt var innom og tidlig forlot. Det krever ikke så mye dyktighet å fylle et tomt rom.
De anstendige nedtoner de åpenbare likheter mellom Hagen og de øvrige borgerlige på helt sentrale politiske områder. De fremhever i stedet symbolsakene, som gjennomgående brukes mer til å imponere velgerne med før valget, enn til å føre politikk med etterpå. Velgerne ser naturligvis disse likhetene med sine egne små øyne, og irriterer seg.
De anstendige uttaler seg nedlatende og sjikanøst om Hagen, de kaller ham denne personen eller stinkende slam og slikt. Det er jo ganske dumt, når en tredjedel av velgerne faktisk liker Hagen veldig godt. Han har jo unektelig sjarm?
De anstendige betoner Hagens mangel på personlig moral og hans tvilsomme menneskesyn. Dermed fornærmer de en tredjedel av velgerne, som har et minst like tvilsomt menneskesyn. Hagen tviholder på frihet, likhet og brorskap, han, og hvis ikke Erik Solheim tror han er rasist, som kjenner ham, så tror ikke jeg det heller. Du kan ikke fornærme velgerne og sanke stemmer samtidig.
De anstendige håner Hagen for innvandringspolitikken hans. Men de har selv stemt på den samme politikken i Stortinget. Velgerne liker ikke hyklere, det er nettopp derfor de liker Hagen, for han sier det slik som det er. Dessuten liker de ikke utlendinger.
De anstendige beskylder Hagen for populisme og ustadig velgerfrieri. Men vi ser jo at de sitter i glasshus, alle de som kaster sten, hvertfall politikerne blant dem. Før stemte vi etter vår samvittighet og vår tilhørighet. Nå stemmer vi på enkeltsaker og karismatikere. Populisme, det er tidsånden, det. Det er åndskampen i kabel- og videominister Langslets epoke.
De anstendige pretenderer å utvikle et alternativ til Arbeiderpartiet uten Fremskrittspartiet. Velgerne ler, for mer tafatte opposisjonelle har de aldri sett. Arbeiderpartiet er tross alt en formidabel motstander – det nytter ikke å møte en Gro i medvind med tre små nisser som krangler seg imellom og ikke vet hva de vil. Hagen er dyktig fordi hans spill er lett. Hagens spill er lett fordi de anstendige fornekter realitetene. De anstendige fornekter realitetene fordi de har råd til det. Ingen krever dem til ansvar. Landet flyter av melk og honning. Det skal god rygg til å bære gode tider.
Å, velstand, velstand, når eg ser deg slik ..