Knut Erik Aagaard (Dagbladet 17.04.96)
Jeg vil gjerne slå et slag i luften, et slag for borgerlig politikk. Jeg har slikt slag å gjøre. Det er åtte partier på tinget, Snehvit og de syv dverger. Historisk er det ikke lenger behov for «borgerlig samarbeid», den uhellige alliansen mellom bønder og kapitalister som motvekt til arbeiderbevegelsen, en atavistisk levning fra de dager da landet kreket seg ut av ettpartistatens planøkonomiske jerngrep [1945-1952] og absolutte flertall.
I vårt kommersialiserte, markedsideologiske, moderne Norge, der sosialismen er forlatt og kommunismen en vits, der privatisering, effektivitet og lønnsomhet er den luft vi ånder, her er det nå rom for rent borgerlig, konservativ politikk. Plassen står ledig, veien er klar. Men hvor er de borgerlige? Jo, de krangler og slåss, tråkker hverandre på tærne, biter og skriker som småtroll flest, og pukker på de mange mikroskopiske små fanesakene de forgjeves prøver å slå mynt på i Dagsrevyen hver eneste kveld.
I den virkelige verden er Fremskrittspartiet en realitet: En stor, borgerlig, moderat liberalistisk, populistisk, lett fremmedskeptisk realitet av den typen som florerer i Europa uten at noen hever brynene. Hagen gjør endatil et nummer av å bekjempe enhver forskjellsbehandling.
Men i ideenes verden – der Norge jo ligger – er ikke Hagen en realitet, men en vederstyggelighet. Hagen blir av våre ansvarlige politikere og redaktører injuriert på det giftigste. Hagen skal fryses ut, enda han bare er en vanlig høyremann fra Bærum og slett intet uhyre fra Niederbayern.
Hagen vil bare ha privatisering, han. Det er ikke lenger kontroversielt. Han vil ikke ha innvandring heller, men det er jo offisiell politikk siden 1974. Hagen vil ta inn litt færre flyktninger enn våre fremste humanister blant de borgelige partiledere, men den forskjellen blir nødvendigvis akademisk. Hagen vil senke skatter og avgifter. Det er da naturlig for en høyremann? Hagen vil styrke eldreomsorgen og helsevesenet. Burde ikke andre gått foran?
Hagen har i høst bevist det kloke kommentatorer lenge har hevdet: Troll kan temmes. Hagen vil ha makt og er mer enn villig til å dra i spann. Han er med andre ord en ansvarlig politiker så god som noen, og smartere enn samtlige. Han er i det minste noe mer enn det stinkende slam, noe mer enn den fluen som svirrer om hestelorten, for å låne noen uttrykk fra en redaktør med litterære aspirasjoner [Steinar Hansson i Arbeiderbladet].
Fremskrittspartiet har en viktig funksjon på høyresiden i Norge. Hagen absorberer «det stinkende slam», som utvilsomt finnes dypt der nede, han destillerer og raffinerer, og får på en merkelig måte fjernet den verste dunsten. Vi vet hvor vi har de fremmedfiendtlige kulturhaterne i Norge. De er hos Hagen sammen med ærlige skattevegrere og ideologiske avgiftsmotstandere, i et demokratisk parti som er tuftet på likhet og frihet, om ikke nødvendigvis akkurat på brorskap. Vi vet hvor vi har dem. De kunne havnet verre steder, blant nasjonalistene, for eksempel, som de kalles med en eufemisme. Hva er da grunnen til at Fremskrittspartiet for enhver pris skal holdes fra makten? Stikker det noe under? Ja, så avgjort.
Tre partier har hatt sterk egeninteresse av å sverte Carl I. Hagen. Senterpartiet lever av overføringer og markedsregulering, dets ideologi er høystemt nasjonal der Hagens er lavt pragmatisk. Med sine markedsirrelevante ideer og verdier (som liksom er bedre enn andres verdier), med sin mørkemannsfundamentalisme og sin uhjelp, ser KrF på Hagen som en slags antikrist. Når mørkemenn ser lyset, blir de blendet og trår feil. For KrF er et konservativt, borgerlig parti, et parti det fortsatt er håp for, og KrF samarbeider jo med Fanden selv, når han er høystbydende. Dørums hysteriske Venstre sto Hagen midt i mot. Med sin humanisme og sin sosiale patos feller Dørum en rent moralsk dom over Hagen. Politisk har han ingen dom å felle, for han er like populistisk selv. Nå håper vi på Sponheim [leder av Venstre].
Mellompartiene, som vet hvor de vil, har også hatt en fellesinteresse av å sverte Fremskrittspartiet. Deres regjeringshåp hviler i et stigmatisert FrP og et svakt Høyre som spiser dem av hånden. Høyre er partiet du leder hvorhen du vil, til høyre eller venstre, til slakterbenken om så skal være. Det aller verste som kan hende våre tre små nissepartier er nemlig at norsk makt fordeles mellom en sterk arbeiderbevegelse og en forent høyreside, et samlet høyre som igjen kan begynne å føre høyrepolitikk, en politikk som med unntak av «frisleppet» (Willochs privatiseringsbølge fra 1981] ikke har vært ført i Norge på mange år, om noensinne. Derfor er våre tre små nisser avhengige av å injuriere Carl I. Hagen. Det viktigste er å så tvil om Hagens grunnleggende demokratiske sinnelag og hans moralske integritet. Kan man spikre Hagen opp på kirkedøren som en nazis-leflende rasist, skulle muligheten for en ren sentrumsregjering kanskje øke, og man får kontroll med Høyre, som slett ikke vet hvor det vil. Vi kan på vår side trygt konkludere med at Hagen neppe er så ille som de vil ha det til, alle de som skor seg på hans dårlige rykte.
At vårt veike Høyre, den lerføtte kjempe, sløvet av tredve års borgerlig samarbeid, har vært med i mobbernes krets, det er patetisk og skammelig, et slags etnisk selvhat: Tetzschner vil ikke innse at Fremskrittspartiet er Høyres stygge speilbilde, dets annet jeg, en kroket alen av samme stykke. Det som skiller er ferniss og fasade (og politisk evne, naturligvis). Politikken er den samme. Høyre og FrP er to fløyer av samme parti, rekruttert fra to kanter av samme by. Substansen er lik, symboler og retorikk forskjellig, og derfor utfyllende.
Og nå får pipen en annen lyd. Endelig er Hagen kommet i posisjon, og han tar en fryktelig og velfortjent hevn. Endelig har Høyre nødtvungent forstått hvor formannskapet står og hvor hule de er, mellompartienes egennyttige injurier, klakkert av hovedstadens redaktører. Endelig blir mellompartiene, her kalt nissene, som har hatt så ufortjent stor innflytelse i norsk politikk, stilt overfor en realitet som kan bli vanskelig å skjule med sjikane og ideologiske tåkeslør: Det kan bli trangt for tre små nisser mellom et sterkt Arbeiderparti og et samlet høyre. Endelig kan Arbeiderpartiet få reell og entydig opposisjon, hvorved det påståtte og særnorske demokratiunderskuddet oppheves.
La gå at Høyre er ydmyket og ynkeliggjort: Hagen har i høst tatt Høyre ved nesen, snudd hele dyret og fått det inn i riktig bås. Men Høyre har likevel, med påholden penn, gjort et skjebnesvangert og løfterikt veivalg i Oslo [samarbeid med FrP i byråd]. Og hvor det enn står, har Høyre i kraft av loven om treghet fortsatt stor tyngde [innflytelse er en funksjon av gravitasjon ganger treghet). Om Høyre nå legger bredsiden til, kan grunnlaget være lagt for en ny tid, der mellompartiene i stedet for å dominere, kommer i klemme. Vi får to regjeringer å stemme på, og endelig kan vi melde oss inn i EU. Med nissene på lasset. Eia var vi der.