(Arbeiderbladet 28.09.95)
Med unntak av SV står samtlige partier med små nyanser sammen om den norske innvandringspolitikken. Stopp innvandringen er det grunnlaget de står på når de kritiserer andre. Det som skiller litt mellom partiene er synet på flyktninger og asylsøkere, men flyktningene er så få likevel, og det er de allerede innvandrede som uroer oss vanlige, hederlige norske velgere. De anstendige partiers skinnhellige stigmatisering av Carl I. Hagen ble grundig avslørt i valgkampen, for dem som trengte en påminnelse.
Min mangeårige venninne Martha kom til Norge fra Polen, tjueétt år gammel, under Jaruzelski [ca. 1980]. Fordi hun ikke kunne betale bestikkelser og fordi hun ikke var kommunist, kom hun ikke inn ved musikkhøyskolen i Warszawa. Det gjorde hun derimot i Oslo. Hit kom hun nemlig etter å ha lurt seg ut gjennom Jernteppet, en mur som en gang gikk gjennom Europa.
Martha har arbeidet i Norge i 12 år. Hun har betalt skatt i 12 år. Ved siden av har hun studert og er i dag norsk cand. philol. med de beste karakterer. Hennes doktorgrads-prosjekt er nylig godkjent. Martha har fast jobb i Oslo Kommunale Musikkskole, som Arbeiderpartiet er så stolt av, og hun har undervist ved de fleste musikkskoler i Akershus. Hun har unnlatt å inngå bekvemmelighetsekteskap, enda hun er ung og pen. Martha snakker norsk som deg og meg, og greier seg selv. Martha eier sin egen leilighet, på Frogner, og er en god nabo. Hun er verken kriminell eller narkoman. Hun kjører sin egen bil og har ikke engang dødssyke barn. Hun mottar ikke sosialhjelp, og betjener i stedet sine lån, som oss andre. Alle hennes venner og miljøer er norske, for «hjemme» er ingen som kjenner henne, der reiste som ung student.
Martha har valgkort, og overveiet under tvil å stemme Gerhardsen da hun fikk brev fra Utlendingsdirektoratet 8. september [1995], med beskjed om å gjøre opp sitt bestikk og forlate landet innen tre uker. Det er nemlig ingen ting som knytter Martha til Norge. Heller ingen sterke menneskelige hensyn taler til hennes fordel, ifølge saksbehandleren, som kanskje heller burde behandlet sakser. Derimot kan hun søke opphold her om fem år; helt blottet for følelser er vi jo ikke. Skjønt vi jo vet hvilket svar hun vil få. Hennes anke er ikke gitt oppsettende virkning, den er ikke engang besvart. Nå skal hun begynne på nytt igjen i et kriserammet land hun måtte forlate på grunn av politiske problemer. På tre uker skal hun selge leiligheten, betale sine lån (jeg tenker kreditorene er glad for det), og ta avskjed med alle hun kjenner. Martha gjorde den feil at hun trodde for godt om Norge og nordmennene, hun tok ingen smarte forholdsregler.
I morgen, 29. september, blir Martha geleidet ut av landet av politiet medmindre Kjerschow [UDI] eller Faremo [Regjeringen] føler seg kallet. Redaksjonen formidler adressen. Hvem vet om ikke Hagen ville latt henne bli? For slik er omforent norsk innvandringspolitikk. Dette er nemlig Lahnsteins samfunnssyn og samfunnskamp, Svarstad Hauglands samaritanske barmhjertighet, Jaglands solidaritet, Petersens verdier og Dørums tomme, velklingende retorikk. Det er typisk bra å være norsk. Alt annet er typisk dumt.