(Arbeiderbladet 02.10.95)
Kommunevalget 1995 er en skandale, en nasjonal tragedie, dypt alvorlig. Mange har uttalt seg forhastet, og svært tåpelig. Mange har klokelig unnlatt å uttale seg. Det er meget forståelig, for Kommunevalget 1995 er tungt fordøyelig, og må tygges godt, om det overhodet lar seg svelge.
For lenge har vi ignorert dette problemet, sies det, nå må vi ta tyren, dvs. Hagen, ved hornene, nå må vi endelig ta en debatt om innvandringen, et endelig oppgjør med Fremskrittspartiets høyreekstreme holdninger og politikk.
Intet er mer feilaktig enn denne forhastede konklusjonen, som oser av sorg, sinne og sort samvittighet. Norske politikere har ikke ignorert innvandrersaken. Norske politikere vet hvilke holdninger som sprer seg i folket, og har bevisst og med velberådd hu villet hindre at disse holdningene kommer til uttrykk i partipolitiske valg. I det minste delvis fordi disse holdningene er likelig og rikelig fordelt i de fleste partier, og derfor utgjør en intern bombe. Ikke minst for partiene til Trond Giske og Valgerd Svarstad Haugland, to av de største tåpene hittil i debatten.
Vårt demokrati er representativt. En av hensiktene – eller konsekvensene – er at vi velgere bare unntaksvis får uttale oss om enkeltsaker, som for eksempel forholdet til våre små brune venner. Men Kommunevalget 1995 viser, ved et skjebnens lune, nettoeffekten av norsk fremmedhat uttrykt i valg. Derfor er norske politikere i sjokk, og derfor er norsk rasepolitikk en komplett fiasko.
Engstelige forståsegpåere iler til, og forsikrer at nordmenn ikke er rasister. Nordmenn har i høyden en forståelig angst for det ukjente, fremmedfrykt, kanskje, men ikke fremmedhat. Våre egne kjære velgere er vel ikke rasister? Nei, våre velgere har et problem, de føler uro; det må vi forstå, og derfor må vi diskutere innvandring. En slik tanketom forståelse av moralsk forkastelige holdninger gir bare én utgang på innvandringsdebatten: en enda strengere innvandringspolitikk og en legitimering av oppfatningen av innvandring som et onde, av fremmedkulturelle som mindreverdige.
I en av ytterst få tankevekkende avisartikler om Kommunevalget 1995 argumenterer Øyvind Johnsen overbevisende for at norsk «fremmedfrykt» er genuin rasisme. Norge trenger ikke en ny innvandrerdebatt, skriver Johnsen, men en debatt om hvorfor det norske fremmedhatet er så utbredt. (Arbeiderbladet, 14. september)
Jeg har hørt at vi har to slags nasjonalisme, en positiv og en negativ. Men jeg visste ikke at vi har to slags rasisme. For å utvide samemanntallet tas nå også 8-delssamer med på den listen, de med en samisk oldefar. Denne positive rasismen skal verne minoritetens rettigheter. Nå finnes det så vidt jeg vet bare litt flere pakistanere i Oslo enn det er samer i Finnmark. Hva skal vi gjøre for å sikre deres rettigheter? Importere noen fler?
Alle er enige om at fornorskningspolitikken var aldeles gal, dette at samene for enhver pris skulle lære norsk med en gang, og ikke kaste bort tiden med morsmålslæring. Pussig, da, at alle våre nærsynte små politikere i dag har funnet ut at det som var et overgrep mot samene allerede i femtiårene nå plutselig er bra nok for pakistanere! Pussig for meg, iallfall, som liker både jøder og muslimer, og enkelte kristne.
Problemet er altså ikke at vi har så mange innvandrere, men at vi har så mange rasister. Det problemet kan vi ikke løse før vi forstår hvorfor rasismen sprer seg. Årsakene til rasisme er mange og kan uttrykkes på mange nivåer. Eksistensen av en minoritet som er fattig, som oppfører seg annerledes, og som har et annet utseende, innbyr i utgangspunktet til konflikt. Fattigdom utløser klassekamp, etniske forskjeller utløser kulturkamp og raseforskjeller utløser rasisme. Vårt fremmedhat uttrykker altså klassekamp, kulturkamp og rasisme, i sum flertallets undertrykkelse og diskriminering av en svak minoritet.
Men hvorvidt eksistensen av en minoritet fører til konflikt, avhenger av en rekke forhold. For å nevne noen: Flertallets kultur og tradisjoner, det offentliges holdninger til minoriteter, og den politikk som føres. Uten å gå i detaljer, la det være nok å si at disse forhold ikke har hindret utviklingen av norsk rasisme. Politikerne har altså all grunn til å rive seg i håret.
Hva skal vi så gjøre for eventuelt å løse problemet, for å drive norsk rasisme på retur? Det første og viktigste er at ledende norske politikere tar skarpt avstand fra de rasistiske velgerholdninger Kommunevalget avslørte, og slik utøver et åndelig lederskap overfor de fremmedfiendlige, i stedet for å løpe etter dem med stemmeurnene.
I en annen av de ytterst få interessante betraktninger over Kommunevalget rapporterer Ole M.Larsen i Arbeiderbladet 18.september om sterke innvandrerfiendtlige strømninger i ansvarlige danske partier. I Danmark har mange av de øvrige partiene overtatt FrP-standpunktene – og dermed velgerne.
Det er ikke bare Rune Gerhardsen som minner oss om at denne problemstillingen er pinlig aktuell i Norge. I en lang artikkel samme sted og dag, hvis siktemål er å vekke forståelse for folkets uro, tar Tor Fr. Rasmussen – en Arbeiderpartipolitiker som kaller oss andre for «såkalte anti-rasister» – til orde for streng kvotering av probleminnvandrere i borettslagene. Det får så være, vi er blitt vant til det. Mer oppsiktsvekkende er følgende formulering: Med fare for å bli kalt rasist vil jeg også minne om at det fortsatt er forbud mot hund og katt i mange borettslag. Faren er overhengende, det er sikkert: They shoot horses, don’t they?
Hvis dette er de holdninger som sprer seg på grunnplanet i norsk politikk, forstår man lettere at Rune G. er under dobbelt ild, og må vike litt for å beholde velgerne. Det vi trenger er åndelig lederskap, og jeg tviler på at Rune G. er den rette.
Den andre hovedgruppe av tiltak – og her kan jeg ikke gå i detalj – ligger i den politikk som føres. Demokratisk likhetstankegang (borgerrettigheter) og omsorg for svake grupper (menneskerettigheter) skal gjennomsyre det offentliges innsats på alle relevante områder. Vi har ikke råd til å vike en tomme i forsvaret av demokratiske og humanistiske prinsipper for å tekkes fremmedfiendtlige velgere – det ville nemlig stå oss meget dyrt på sikt.
Innvandringsstopp er knapt et demokratisk signal, og Steng grensene! er et mildt sagt tvetydig budskap. Det ble da også lansert av AKP i sin tid. Innvandringsstopp minner sterkt om Stopp innvandringen; vestlig politikk bryter i realiteten med grunnleggende demokratiske prinsipper. Det norske folks holdninger kommer i noen grad ovenfra, og det kan meget vel være sant, som Anne Marie Levy sier, at vi har for få, ikke for mange innvandrere.
Disse to første punktene, åndelig lederskap og demokratisk politikk, burde man i et anstendig land uten diskusjon kunne enes om. Det tredje punktet er like viktig, men enda vanskeligere å gjennomføre, fordi det griper direkte inn i partienes kamp for tilværelsen, i deres selvoppholdelsesdrift.
Vi har i Norge et Storting uten en opposisjon, en med kraft. Vi mangler et skikkelig høyreparti, et med spennvidde, og Fremskrittspartiet drives igjen tilbake til ekstreme populistiske posisjoner. Slike anomalier i norsk folkestyre er atskillig viktigere enn maktarroganse og lav valgdeltakelse, disse godtkjøpsankepunkter vi slynges i fjeset fordi det er valg.
Av forlengst historiske, politiske grunner har Høyre forlatt sin egen ideologi og tatt tilhold sammen med de få særinteresser som har klart å etablere seg i Stortinget. Høyre står på ett ben, det venstre, og støtter seg på to krykker. Konsekvensen er at særinteressene har fått uberettiget stor makt og at det foreligger et politisk tomrom til høyre for Høyre. Det er Thatchers og Reagans rom, velferdsstatens ideologiske motstandere, rommet for konsekvent høyrepolitikk. Vårt snille Høyre har ikke rom for sin egen essens. Dette rommet har Carl I. Hagen i 20 år med store ofre forsøkt å innta. I ideologisk forblindelse og klarsynt egeninteresse har våre ansvarlige borgerlige politikere nektet Hagen innpass i dette rommet, og derved spikret ham til en karikatur av innvandrersaken som han ganske sikkert ville vært foruten. Hagen er antakelig bedre enn velgerne sine.
De parlamentariske anomalier i norsk demokrati er politikernes eget ansvar. Årsaken til at det for første gang siden tredveårene igjen er blitt aksptabelt å snakke nedsettende om minoriteter, er politikernes egennyttige bannlysning av Hagen. Slipp ham inn i varmen, og vi oppnår tre ting: Stortinget får opposisjon, særinteressene settes på plass, og norske rasister, som er uhyggelig mange fler enn 8-delspolitikerne i Hvit Valgallianse, mister sin innbilte fører Carl I. Hagen. Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre vil av naturlige grunner motsette seg en rehabilitering av Hagen. Hva med Høyre og Arbeiderpartiet? Er de ansvarlige, ser de fremover? Quod erat demonstrandum.