(Et utkast til denne artikkelen ble ved en inkurie trykket i Arbeiderbladet 15.09.95) Carl I. Hagen er – billedlig talt – født og oppvokst, og vil i verste fall ende sine dager utenfor det gode selskap, der han tripper rundt og smiler fårete mens han gjør seg fin for våre ansvarlige politikere. Han er ikke en av oss, han er uren og tråkker inn med skitt på bena, en smakløs parveny, en politisk innvandrer fra et annet land som vi ikke vil menge oss med. Snobben stenger for mobben. Men Hagen vil inn i det gode selskap. Derfor pusser han skoene og legger av seg dialekten, selv om han fortsatt surrer litt med pronomenene.
Etter krigen var det ikke rom for høyrepolitikk i Norge. Arbeiderpartiet gjenreiste og bygget landet uten et snev av opposisjon. Borgerlig samarbeid [1963-1965] var John Lyngs historiske og vellykkede bidrag til norsk demokrati og norsk maktveksling. For å oppnå borgerlig samarbeid gikk Høyre til venstre og i spann med småpartiene.
Prisen var et politisk tomrom til høyre for Høyre. Et rom for klassisk høyrepolitikk, Thatchers og Chicago-skolens rom, velferdsstatens ideologiske motstandere. Plassen var ledig og Carl I. Hagen rykket [inn], med strategisk klarsyn. Han satset fra [skuldrene] til Anders Lange og hoppet – trodde han – rett inn i det gode selskap. Men med de støvlene han bar da han landet, plasket det godt og luktet verre. Det forsto Hagen, for innvandrere er nødt til å lære fort. Han pusset skoene, retorikken og dialekten.
På få år sendte han bygdetullinger og rasister på dør, og fremsto med en liberalistisk profil som ville vært rimelig anstendig i alle andre vestlige land, og et forventningsfullt smil. Han kom til sine egne, men ville de ha ham? Nei, for Høyre var gått til venstre, og befant seg såre vel i et stuerent, kultivert og verdiladet selskap med idè- og næringspartier i sentrum [Venstre, KrF og Sp], partier som ellers samarbeider med høystbydende. Høyre hadde glemt at kultur og manerer er noe man smykker seg med, ikke noe man baserer politikken på. Et Høyre som ikke tåler litt rå kapitalistisk liberalisme er ikke engang verd navnet. Høyre står på ett ben, det venstre, halter stygt og bruker to krykker [Venstre og KrF]. Høyre har ikke rom for sin egen essens, den konsekvente markedsliberalisme. Høyres kurs kan ikke engang korrigeres, for opposisjonen er for lengst gått over i Fremskrittspartiet, som også har overtatt rekrutteringen.
Så ble Hagen stående der, da, på gangen, med nypussede [sko], storrutet jakke og blank bakoversveis, med blomsterbukett og skjelmske smil. Ikke rart den mannen ble sur og seriøst overveiet å ta en drosjejobb. Han sturet en dag eller to, men så rystet han sorgen av, sparket liberalistene ut og avfyrte et par innvandringsbomber av godt gammelt merke. Dermed satte han saken på spissen, tok storeslem og pekte nese av det gode selskap [kommunevalget 1995]. Nå sitter de der tafatt, med hele favnen full av parlamentariske vansker de selv har skapt, ved å ignorere FrP, det eneste uttrykket for konsekvent høyrepolitikk i Norge.
Verden blir nemlig ikke vakrere ved at vi lukker øynene. Man får ikke klarsyn av å stikke hodet i sanden. Norske partiledere har fått det som de vil og Hagen er utstøtt. Det er den [såkalte] Midas-effekten, for suksessens pris er meget høy: Norge mangler et skikkelig høyreparti, et med spennvidde. Stortinget mangler opposisjon, en med kraft, og Fremskrittspartiet drives tilbake til ekstreme populistiske posisjoner, til rasister og tullinger. Men det er ikke for sent.
For troll kan temmes og Hagen vil inn. Han har banket på døren i hele sitt liv. Den som trenger bevis, kan studere byrådssamarbeidet under Tetzschner, der KrF og FrP vandret hånd i hånd i skjønn forening, som gikk de for presten, like pent som AP og SV under Rune Gerhardsen. Solheim og Hagen har antakelig det til felles at de er, eller vil være ansvarlige politikere de også, som søker innflytelse og samarbeid i sitt nærmeste politiske nabolag, i hver sin blokk.
For norsk politikk er blokkdelt, ikke under, men før og etter hver eneste EU-strid. Vi har faktisk to blokker, en til høyre og en til venstre, selv om de ikke alltid synes å være klar over det selv. Utenfor blokkene har vi ekstremistene, de røde og hvite allianser, og dem gjør vi klokt i å holde i karantene. Mellom blokkene har vi de få særinteressene som har klart å etablere seg [på] Stortinget. En uting, egentlig, men de har sin lille misjon, de og, på vippen etter kinkige valg, som fora for [gode nye og gamle] tanker, og som veltalende staffasje i partilederdebattene.
Jan Petersen og Michael Tetzschner har andre muligheter i dag enn John Lyng hadde i 1963. Etterkrigstidens gjenreisningsmastodont, Arbeiderpartiet, er ikke lenger enerådende, verken ideologisk eller i kraft av sin størrelse. Det bare virker slik, fordi opposisjonen er så svak og ikke utnytter sine sjanser. Stemmegivningen bestemmes nå langt mindre av klasse og tradisjon, langt mer av stemningsbølger, mediatekke og politisk kløkt. Det er derfor på høy tid – for Høyre – å tenke nytt om nødvendigheten av John Lyngs historiske kompromiss i dag.
Anledningen er her. Tetzschner har èn oppgave i dag, og det er å ta Hagen på ordet. Om nå Hagen er motstander av all forskjellsbehandling på grunnlag av rase, religion og etnisk bakgrunn, så slipp ham til. Kanskje han snakker sant, kanskje det ikke er noe han heller vil, enn å føre alminnelig, litt grovkornet høyrepolitikk.
Når man først er prinsipielt enig om å likebehandle borgerne, så er vel ikke innvandringspolitikken så mye å krangle om heller. Vi har innvandringsstopp. Den støttes dessverre med små nyanser av alle partier med unntak av SV – og ære være Solheim for det. Forskjellen mellom Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets innvandringspolitikk er i realiteten minimal. Det som skiller litt er flyktningepolitikken. Men flyktningene er likevel så få, og det er de allerede innvandrede som sjenerer oss vanlige gode norske velgere.
Nei, troll kan temmes. Ta dem inn i varmen, og de blir snille som lam. Det er iallfall en illusjon å tro at de sprekker ved belysning, det vet vi nå. Det vi trenger i Oslo i dag, med tanke på politisk opprydning, er en skikkelig høyrekoalisjon. La oss se hva en samlet høyreside kan utrette, så vi får noe å bryne oss på i [Stortingsvalget] 1997.
Hagen har fullstendig rett i at politisk samarbeid er noe som arbeides frem etter valget, ikke noe som proklameres for å imponere velgerne på forhånd. Hagen har et godt hode, han, og er sannsynligvis ikke medlem av Ku Kux Klan heller. Det er den første og oppmuntrende lærdom av kommunevalget 1995. Den andre er av det bitre slaget.
Nesten en tredjedel av våre landsmenn misliker utlendinger. Det er ikke bare Hagens skyld, selv om han har utnyttet det. Det er like meget våre ansvarlige politikeres skyld, de som har spikret Hagen til innvandrersaken ved å nekte ham status som vanlig høyremann. At nordmenn blir rasister viser at norsk rasepolitikk er en komplett fiasko. Innvandringsstopp er knapt et demokratisk signal, og «Steng grensene!» er et mildt sagt tvetydig budskap. Det ble da også lansert av AKP i sin tid.
At nordmenn hater utlendinger, er en skam. Jeg sjeneres av politikere som forstår folks uro, og dermed legitimerer den. Jeg aksepterer ikke at nordmenn sjeneres av hudfarge, religion og etnisk bakgrunn, og det forteller jeg dem. Det burde våre ansvarlige politikere gjøre også, de bør gå i rette med folket. Det er det som kalles lederskap, endog åndelig lederskap.
Våre ansvarlige politikere forkaster Hagen, men godtar velgerne hans. Jeg godtar Hagen, men jeg forkaster velgerne hans. Folket har ikke alltid rett, og folket er ikke alltid klokere enn sine ledere.