(Arbeiderbladet 11.11.95) Siden Bjørnsons tid har det utviklet seg et artsmangfold på berget. Dovrefjell har mange og unike arter og sekter. Det blir uryddig i lengden, en alles kamp for tilværelsen, om nisjer og komparative fortrinn. Det går på livet løs og avkastningen er lav. Bra for renen, men leitt for landet.
Enn om vi kledte fjellet på ny, i pakt med tidens krav? Jeg forestiller meg følgende fusjoner og fisjoner:
KrF, Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet går sammen i Norges Liberalkonservative Markeds- og Verdiparti (NLMV). Hver må sluke noen kameler, men det er bare sunt for kjevene. Sammen kan de føre politikk, og de slipper å spenne ben på hverandre utenom landsmøtene, som blir stormfulle og interessante. Hagen kan igjen få konsentrere seg om skatter og avgifter; han vil ikke lenger trenge fremmedfrykten for å sanke stemmer. Hedstrøms likesinnede avstås til Hvit Valgallianse. Innvandrersaken blir jo likevel ivaretatt. For den uro vi føler når utlendingene flokker seg rundt oss, møtes nå med forståelse blant våre ledende politikere. Det nye partiet får et sosialliberalt, et markedsliberalt og et verdifullt alibi, og armslag til å gripe makten i sentrum. For der ligger den jo.
SV’erne går inn igjen i Arbeiderpartiet, hvor de rettelig hører hjemme, i faderskjødet, med et primalskrik. Protesterende sinker avstås til Senterpartiet, som kommer til å trenge dem.
Arbeiderpartiet får den ungdommelige vitalisering det behøver, et radikalt alibi og kraft til å forsvare makten mot NLMV, uten fare for bakhold fra venstre.
SV får slik et forlenget liv, hvilket ellers blir vanskelig. Og SV overlever med æren i behold, med full anerkjennelse av sine fortjenstfulle kaldkrigs-meritter. SV blir fortsatt et korrektiv og får dertil litt makt.
AKP, det er en grei sak, der svarer vi med samme mynt. Det partiet forbyr vi, ganske enkelt. Vi klarer oss uten et parti som ikke bare bekjenner seg til den stalinistiske kommunismen – sosialnasjonalismen – , men som også i det små og etter fattig evne har praktisert den i minst 25 år. Det er naturligvis synd å måtte forby et parti i et demokrati, men vi får trøste oss med at de nasjonale kadrene – den bitre margen i AKP har alltid vært nasjonal – vil flokke seg om Senterpartiet etter forbudet.
Og Senterpartiet, vårt kjære, forsterket med det nasjonal-agrare avkapp fra SV og revansjistiske AKP’ere som ikke vil la seg forby, hva skal vi gjøre med det? Jo, Senterpartiet hadde jeg tenkt å fisjonere og legge inn under henholdsvis Bondelaget og Småbrukarlaget, etter en passende nøkkel. Senterpartiet er en næringsorganisasjon forkledt som parti, et får i ulveklær. Av med revepelsen, på plass ved forhandlingsbordet!
Fordelen ved å kle om fjellet på denne måten er at vi får to helt klare og styringsdyktige regjeringsalternativer i sentrum, med tilnærmet forskjellig politisk profil. Unntaket er EUsaken, for EU vil begge være for. Så er den saken ute av verden.
Ulempen ved forslaget er at det er helt urealistisk. Særlig i fredstid, for så kloke tanker tenker folk og land bare unntaksvis og med kniven på strupen. Så fred er ei det beste.