(Arbeiderbladet 08.08.95) Vi vet av erfaring fra det europeiske Grand Prix at det er hyggelig når også taperen tar et poeng. Redaktør Kokkvold avlegger meg lørdag en vennlig visitt, der han velvilligst tildeler meg et slikt, som han rett nok straks tar tilbake, hvorfor jeg herved kvitterer.
Per Edgar Kokkvold er prototypen på den gode EU-motstander. I flere år har han snudd og vendt på ethvert argument, han har undersøkt både norske, europeiske og globale behov og han har holdt klar avstand til Senterpartiets dominerende og fordummende nabohets.
Kokkvold er en ordets fanebærer i norsk presse; fra en gitt posisjon har han tatt seg tid til å høre på motparten. Det poeng skal han ha. Men vi gir ikke ved dørene vi heller, så han får ikke beholde det. For om Kokkvold viste vei blant Nei-sidens kronikører, så var det Lahnstein som vant avstemningen, med sitt grove skyts, og det er den seieren redaktøren vil rettferdiggjøre.
29. mai gir Kokkvold en grei analyse av norsk og svensk holdning til EU seks måneder etter. Det var rett å stemme nei, for svenskene angrer, og selv har vi aldri hatt det bedre enn etter folkeavstemningen. Det er befriende når virkeligheten så til de grader stemmer med forventningene at analysen gir seg selv med tautologiens ugjendrivelige kraft. Alt blir liksom så enkelt å forstå når det går slik vi spår.
Problemet med Kokkvolds greie analyse er at den ville hatt full gyldighet også ved motsatt avstemningsresultat i begge land. Med et norsk ja og et nei over Kjølen ville svenskene angret som aldri før, og Norge ville gjort Lahnsteins dystre spådommer til skamme, som det lykkeligste lille barnet i eurofamilien. Redaktøren forsøker ganske enkelt å score et billig poeng, men det skal stå ham dyrt.
Så langt har jeg vel Kokkvold med meg, for 8. juli skifter han fokus. Det er ikke lenger utviklingen som bekrefter EU-motstanden. Det forholder seg nemlig slik at europerifere land som Sverige og England bare er euroskeptiske. De sa ja, i følge redaktøren, bare fordi de hadde pressen, pengene og politikerne mot seg. I Norge hadde vi en likelig fordeling av argumenter og ressurser, sier han, og det alene ga et annet resultat her. For også vi er europerifere euroskeptikere.
Jeg skal spare Kokkvold for en grei analyse av dette meningstunge [verbet] er. Negre bare er bedre til å løpe enn hvite. Jeg skal i stedet minne ham om en del forhold som han kjenner like godt som meg, eller bedre.
-I alle nasjoner slumrer en latent nasjonalisme – vi bærer den alle i oss – som, når det blir krevet, kommer i veien for toleranse og fornuft.
-Alle nasjoner har en historie som, når det blir krevet, misbrukes i dagens debatt. I Norge har vi for eksempel vikingetiden, unionstiden, 1814, 1905, 9. april og den lille grunneiendoms uinnskrenkede makt. England har pundet og Britannia Rule the Waves, Sverige det korroderende svenska stålet og en bekvem nøytralitet.
-Siden 1985 går holdningen til EU opp og ned som en dumphuske i alle de europerifere land som i følge Kokkvold bare er euroskeptiske. Så sent som i 1990 var for eksempel 60% prosent for EU i Norge, blant dem som hadde bestemt seg, altså før regjeringen, NHO og Ja-pressen satte støtet inn.
-Første fase av Sovjet-imperiets oppløsning, fra 1985 til 1989, bar bud om et harmonisk Europa. Euro-skepsisen fordampet som dugg for solen, og frem spiret Maastricht, en skjør og vakker plante, helt avhengig av gode tider, lys og varme.
-Annen fase av Sovjetimperiets oppløsning, fra 1989 til i dag, da Øst-Europa tok luven fra Gorbatsjovs til da radikale perestroika, minnet oss om at imperier og unioner er et onde; redd seg den som kan! Etter unionsrepublikkenes og randstatenes løsrivelse feide en nasjonal vind inn over hele Europa. Den skjøre planten visnet raskt, og euroskepsis og annet ugress slo kraftig rot i unionshovedstedene og midt i Brüssel.
-Ingen land kan påvise at de skylder EU sin velstand eller sin krise. Da Portugal ble medlem i 1986, gikk alle parametre straks i taket. Hellas derimot, som gikk inn noen år før, ble liggende der det lå – langt nede. Alle land må stå på egne ben, det er faktisk det selvstendighet betyr. Men kontinenter trenger samarbeid, internt og eksternt; det er kanskje Europa et eksempel på.
Og om du nå har rett, Kokkvold, i at euroskepsisen løper oss i årene, er du så sikker på at det er en fordel? Kanskje du kan besvare mitt retoriske spørsmål, som jeg reiser for tredje gang: Er det et skremmende perspektiv om EU en vakker dag skulle revne i pur begeistring over sjølråderetten?
Kjære Per Edgar Kokkvold. Du må ikke komme her. Alt dette vet du fra før, og bedre enn meg. Hvordan tør du, i din stilling, driste deg til å påstå at euroskepsis er en iboende egenskap, og at manipulasjon var eneste årsak til at Sverige, Østerrike, England og Finland stemte ja?
Til ditt forsvar skal jeg innrømme at det jo er vanskelig å gjøre et klart skille mellom personlige preferanser og objektive vurderinger. Men når et maksimum av politisk motivert enfold anvendes på en bare litt sammensatt virkelighet, blir resultatet nødvendigvis en teoretisk ruin, selv i et Norge herjet av tilværelsens og analysenes uutholdelige letthet.
Jeg hadde jo ikke tenkt å blande meg i koret av hysteriske tapere og vinnere, og slett ikke gå til angrep på deg, en ordets maktesløse vokter i Annerledeslandet. Av deg venter jeg bedre. La nå meg beholde mine poenger, så skal du få beholde dine. La meg i ro og mak få overtale deg til å stemme ja ved neste korsvei. Jeg har selv vært hos knappestøperen, det var ikke så ille.
Du skal huske at Europa-unionen ikke bare er et samarbeid i dag, av diskutabel nytteverdi for Norge. Europatanken er et storsinnet svar på hatet etter annen verdenskrig. EU er også et skritt i en historisk utvikling. Kan det være et fremskritt?