Med sin iberisk-indianske kultur, sin koloniale fortid, med diktaturer, fattigdom og folkemord, med sin fortvilelse og sitt håp, er Paraguay et typisk latinamerikansk land. Som nabolandene har også Paraguay sine historiske særegenheter, også det er typisk. Som et særlig tilbakeliggende land med en særlig brutal historie er Paraguay dobbelt typisk. Paraguays historiske særegenheter utgjør nettopp kvintessensen av kontinentets tragedie.
Når vi husker Paraguay fra skolens pensum, skyldes det at navnet til forveksling ligner på Uruguay, landet vi husker av samme grunn. Mens Uruguay har en rent hvit befolkning, er paraguayerne i hovedsak mestiser, den lykkelige blanding av spanjoler og guaraníindianere. Mens Uruguay ligger ved Atlanterhavet, er Paraguay omgitt av land på alle sider, der det ligger lavt, i hjertet av Søramerika, gjennomskåret av av elver og floder som strømmer ned fra Andes og inn fra Matto Grosso.
Det er ikke Norge som har mest ferskvann og fossekraft pr. innbygger og areal her i verden, det er Paraguay. Hovedstaden Asunción er på størrelse med Oslo, landet er bare litt større enn vårt og har som Norge ca 4 millioner innbyggere. Trelast er som hos oss en viktig eksportvare og skogvernet er enda svakere: I 1945 var halve Paraguay dekket av skog. Nå er det lite igjen, og med dagens avvirkning vil alt være borte om 10 år. 99 prosent av befolkningen bor øst for elven Paraguay, mens det enorme og karrige Chaco i vest bebos av 20 000 indianere og 20 000 hvite, i hovedsak tyskættede kolonister, mennonittene. For som hos oss er halve landet ubeboelig.
Paraguay ble selvstendig tre år før oss, i 1811, og ble det første landet i Søramerika med en manifest nasjonalfølelse. Kanskje av samme grunn som hos oss, for Norge og Paraguay har begge en stolt og trist historie. Begge land ligger i periferien og påvirker i liten grad hovedstrømningene på sine respektive kontinenter. I Søramerika er man nemlig i periferien når man ligger i midten – sentrum ligger langs kysten. Du tror kanskje at de største forkomster av norrøne runestener finnes i Skandinavia? Men nei, de ligger også i Paraguay, der vikingene i følge den lokale mytologi hadde store kongedømmer på 1200-tallet.
Da spanjolene ankom på 1500-tallet måtte de pent lære indianernes språk, guaraní. Erobrerne ble selv språklig erobret, Paraguay er nemlig Søramerikas eneste tospråklige land. Guaraníspråket og den medfølgende kulturarv har øvet dyp innflytelse på Paraguays historie og folkekarakter.
Teokratiet
Fra 1609 tok jesuittene makten i deler av Paraguay og utviklet en teokratisk indianerstat styrt av prester og munker. Jesuittenes kall var å bekjempe vranglære, særlig protestantisme, og å frelse hedninger. Som protestanter har vi derfor et agg til jesuittene. Men i Søramerika var det ingen protestanter, og jesuittene viste seg fra sin beste side, som indianernes eneste eneste forsvarer mot slavearbeid og utryddelse. Målet var å frelse, midlet å sivilisere. De klarte begge deler, og i Paraguay kan man kanskje si at midlet helliget hensikten, for jesuittene var virkelig en sivilisatorisk kraft, etter tidens mål. Jesuittene utviklet jordbruk, håndverk og manufaktur, det var alment helse- og skolevesen, og folket ble alfabetisert. Det folkelige og det klerikale kulturliv blomstret sammen, og viktigst av alt: spanskekongen kunne ikke utføre landets verdier. Penger hadde ingen plass i økonomien, og jesuittenes indianerstat er ett av historiens beste eksempler på primitiv menneskeverdig sosialisme. Denne lykkelige – og i Søramerika unike – tilstand kunne derfor ikke vare ved. Kolonistene i Paraguay konspirerte med spanskekongen, og gjorde i 1767 ende på presteveldet ved hjelp av folkemord og privateiendom, gigantiske slavearbeidede latifundios, hvis overskudd gikk til Europa.
Den radikale nasjonalismen
Med selvstendigheten i 1811 startet en ny stolt og tragisk epoke i Paraguay, som løper frem til1870, da landet ble utradert av sine gode naboer. Makten ble grepet av José Gaspar de Francia – dr. Francia – en underlig arvtaker etter jakobinere og jesuitter, en slags prematur og gudfryktig Pol Pot. Under dr. Francias jerngrep ble landet stengt og all utenrikshandel forbudt. Privat jordeiendom ble ekspropriert og staten overtok alt økonomisk liv. Igjen fikk utenlandsk kapital intet ut av Paraguay, som førte en streng sjølbergingspolitikk med sentralisert statlig dirigering av alle sider ved samfunnslivet. Skole, helse og infrastruktur ble prioritert, det ble utviklet en nasjonal industri og man bygget Søramerikas første jernbane, omtrent samtidig med Eidsvoldsbanen. Alle kunne lese og skrive, og Paraguay hadde kontinentets høyeste levestandard. Det var ingen klasseskiller, til og med indianerne fikk leve sitt liv i fred. For annen gang på 250 år hadde Paraguay bygget sosialismen i ett land. Men demokrati var det ikke, for dr. Francia var en hård og nøktern mann, som grillet sine motstandere over langsom ild.
Den engelske kapital, som hadde overtatt verdensherredømmet etter Spania, så med ublide øyne på denne hårde nøtt som ikke lot seg åpne. Engelskmennene klarte i 1865 å manøvrere Paraguay inn i en vanvittig trefrontskrig mot naboene Argentina, Brasil og Uruguay, den såkalte trippelalliansen. Paraguayerne visste hva de forsvarte og ga seg ikke før de var knust. Landet sto ribbet tilbake, med 86 000 kvinner og 28 000 menn av en opprinnelig befolkning på 1,3 millioner, på et areal som var vesentlig beskåret. Igjen lå landet åpent for slavearbeid, privateiendom, masseinnvandring og årelating av nasjonale ressurser. Gevinsten gikk til England gjennom Argententina og Brasil, som begge [land] var pantsatt til engelsk kapital på grunn av de svære krigsutgiftene.
De siste hundre år
Etter trippelalliansekrigen oppsto de tradisjonelle latinamerikanske partiene, Coloradopartiet, som i Paraguay tenderer mot å favorisere landeiendommen og brasilianske interesser, og Det Liberale Partiet, som heller mot Argentinske og merkantile interesser. Begge partier er korporative og omfatter alt fra jordløse fattigbønder til industrimagnater. Fra 1867 til i dag er Paraguays historie historien om den nådeløse kampen mellom disse i bunn og grunn like partiene. Frem til 1904, da de liberale overtok, var Coloradopartiet ved makten med en serie generalstyrte regjeringer. Fra 1932 til 1935 utkjempet Paraguay og Bolivia en grusom krig – den såkalte Chaco-krigen – fordi USAs Standard Oil og det britiske Shell, som styrte hvert sitt land, trodde de skulle finne olje i det ubebodde og karrige Chaco [den nesten ubebodde og karrige delen av landet]. Paraguay vant og fikk beholde Chaco. Men olje ble aldri funnet, og en halv million lå tilbake på slagmarken i det grønne helvete
Med unntak av den demokratiske våren i 1946, som endte i blodig borgerkrig, har Paraguay nesten alltid vært et diktatur. Gjennom borgerkrigen, som dels hadde karakter av sosial revolusjon, festet Coloradopartiet igjen sitt grep. Godt hjulpet av CIA tok general Alfredo Stroessner makten i 1954. Han styrte Paraguay som sin private smuglerkiosk i 35 år, og de trengselskår som folket da stedtes i, har paraguayerne friskt i minne.
Vi vet mye om Chile og Argentina og en del om Bolivia og Brasil. Men Stroessners Paraguay var det lengste, kanskje det grusomste og det minst kjente av Søramerikas USA-støttede diktaturer. Inspirert av Hitlers metoder og og USAs antikommunisme ble Coloradopartiet fra 1959 av Stroessner omformet til regimets politiske instrument, ikke uten betydelig motstand, som gjenfinnes i dagens partiflora. Medlemsskap i Partiet var obligatorisk for hæren og for alle offentlige tjenestemenn. Det var bare en karrierevei: gjennom Partiet. Colorados hadde fabrikkskomiteer og bydelskomiteer og overvåket ethvert tilløp til politisk aktivitet, ved angiveri og polititerror. Det var ingen forsamlingsfrihet: om tre mann møttes på gaten kunne de arresteres for oppvigleri. Streiker var forbudt og fagforeninger bannlyst utenom den offisielle, CPT, som i realiteten var regimets instrument for lønnsnedslag og arbeidsfred. De politiske partier var enten forbudt eller strengt overvåket og terrorisert. Tusener ble sperret inne i årevis i fengsler og konsentrasjonsleire. Torturkamrene arbeidet under høytrykk, med supervisjon fra USA og gammelnazistiske rådgivere. Ingen vet hvor mange som bare forsvant – som altså ble drept eller torturert i hjel – antakelig mellom to og fire tusen. I forhold til folketallet er Stroessner fullt på høyde med Pinochet [i Chile] og Videla [i Argentina], men han fikk arbeide så mye lenger, så mye mer uforstyrret, i det glemte landet.
Etter en periode med økonomisk tilbakegang i 80-årene, indre strid i Coloradopartiet og etter heroisk press fra folk og kirke, ble Stroessner styrtet i februar 1989 og sendt i millionær-eksil i Brasil. Den nye sterke mann, narkotikasmugler og general Andrés Rodríguez åpnet så, på oppfordring fra USA, for fredelig demokratisk transisjon. I bytte for demokrati fikk Rodríguez fred for USAs kokainkorstog.
I dag har Paraguay en moderne grunnlov (som bare har noen helt få paragrafer med liten skrift), frie partier, fri presse og frie valg. Men makten sitter fortsatt, som før, i hæren, i Coloradopartiet og i det korrupte rettsvesenet. Paraguay er fortsatt en smuglerkiosk. Levestandarden synker og spenningen stiger. Paraguay er bare kommet halvveis på transisjonens tornefulle vei, det kan fortsatt meget vel gå galt. Blir det kupp i 1998, når opposisjonen, som alt tyder på, vinner valget?