(Arbeiderbladet 19.10.94) Hans Norman Dahl utber seg en nærmere forklaring på min artikkel GRASROTTA 08.10.94. Den følger her: Det er en utbredt oppfatning blant en del ganske kloke at overføringene kommer under press ved et Nei til EU. Og ikke fordi statsministeren vil ha hevn. Ved et JA kan vi basere oss på nasjonale midler, EU-midler og en økonomi i vekst. Ved et NEI er vi henvist til nasjonale ressurser i et tyngre investerings og handelsklima. I dette perspektivet er det mildt sagt kortsynt, ja, nærmest dumt, av EU-motstanderne å fylke seg bak en propaganda som i nasjonal begeistring påstår at statsministeren selger ut demokrati og selvstendighet mot flybilletter, høye verv og kapitalistsmiger. Denne propagandaen er ikke bare dum og utsøkt smakløs, men også farlig, for den sår selvgodhetens onde sæd i folket.
Så vidt jeg forstår Normann Dahl, og da anstrenger jeg meg, er EU en ren nedbrytning av folkestyret fra udemokratiske krefter. Jeg tror han derved har kvalifisert seg – med klar margin – blant dem som vi dødelige, iallfall, kjemper forgjeves mot.
At tegneren ser en viss portrettlikhet mellom meg, Ceausescu og Winston Churchill, morer meg kongelig. Det er jo visse forskjeller også. Som tegneren vil se, henvender jeg meg til Grasrotta i den tonen kjærlige foreldre tukter sine barn. Tegneren og psykologen har nok samme bekymring for folkets tarv, selv om vi vurderer realitetene litt ulikt. Og enhver skriver med sin penn.
Det med Ceausescu var morsomt. Men hva skal jeg si til Bent-Are Jensen, som kaller meg en urban, tyskvennlig europeer og dertil en glup søring (vel i den russiske betydning av glup)? En liten ting, kanskje: Norske fiskere har ikke reddet noen fiskebestander, de har tvert imot fisket havet tomt. Det var staten som regulerte fisket og sikret sild, torsk, lodde og annet som vi glupe søringer vet mindre om. Europas fiskere har gjort samme feilen, de er jo fiskere de óg. Men de henger femten år etter. Nå vil EUs myndigheter gripe inn og redde fisken i Eurohavet, med basis i Arbeiderpartiets norske fiskeripolitikk. Det er von i hangande snøre. Jeg innrømmer at jeg synes statministeren er OK. Men jeg er enig med Jensen i at vi ikke bør dyrke henne som en ufeilbarlig Kim Il Sung. Der har han sannelig et godt poeng!
Jeg har for øvrig ikke sagt at EU-motstand er dumt. Jeg har nærmest rost de gode Nei-folk i minst én artikkel. Men den propaganda som sår tvil om Arbeiderpartiets nasjonale sinnelag er usigelig dum. Og likevel går den rett hjem. Hva kan det komme av?
Å sitere tyske diktere er en stor kunst. Selv har jeg lært den av Ibsen. Det evig kvinnelige opphøyer oss (zieht uns hinan), sier Goethe. En middelaldrende herre ved navn Peer Gynt gjengir ham slik: Det evig kvinnelige tiltrekker oss (zieht uns an). Utelatelsen av adverbet inverterer betydningen og får frem poenget. Hans Jørgen Mathisen tror jeg siterer Schiller, men der tar han feil. Jeg siterer min gamle mor, som alltid har et fyndord parat, rett eller vridd. Redaksjonen formidler adressen, hvis Mathisen vil forfølge saken.
Med et enkelt ordspill har jeg ertet på meg tre grasrotter. De oppfattet kanskje ikke at det var hensikten.