006 Klinten og hveten

(Arbeiderbladet 30.08.94) Et overveldende flertall blant nordmenn slutter lojalt opp om vår nasjon og vår stat, vårt politiske og økonomiske system, maktens tredeling, det kommunale selvstyre og pluralismen.  Vi er en homogen befolkning; den uvilje noen føler mot utlendinger og minoriteter kompenseres rikelig ved ideen om det fargerike fellesskap, som er rotfestet i brede lag. Vi har små inntektsforskjeller, gode velferdsordninger, femti års nyere historie med jevn fremgang og en fremtid der vi øyensynlig kan velge mellom to goder – gå inn eller stå utenfor. Et godt valg, med andre ord. En slik velferdsbasert konsensus bør vi uten å hovere prise oss lykkelige over. 

Jeg har tidligere beskrevet gode og dårlige nei-folk, gode og dårlige nei-argumenter. Mange har tolket meg dithen at bønder og fiskere er fundamentalister, at bekymring for egen næring skulle være nasjonalisme. Tanken er meg fjern. 

Det valg vi skal gjøre til høsten, står mellom EU slik det er, og det faktiske Norge vi lever i. Valget står ikke mellom EU-staten og Annerledeslandet, for de to stedene står ikke på kartet, verken nå, snart eller i overskuelig fremtid. 

De gode nei-folk er de som baserer sitt nei på plausible interesser som det går an å argumentere for med moralen i behold. Næringsforkjempere er erketypiske gode nei-folk, deres sak er legitim og berettiget, hvor gale deres argumenter ellers måtte være ut fra andre faglige vurderinger. Vi må i denne sammenheng regne Lahnstein til de gode nei-folk par excellence – hun kjemper som en såret løvinne for sine velgere, bekymrede bønder og fiskere. 

De gode nei-argumenter er de som refererer til dagens Norge og dagens EU, argumenter som ikke utilbørlig forherliger Norge eller sverter våre naboer. Saklige argumenter som viser til medlemskapets antatte konsekvenser for sysselsetting, miljø, vekst og velferd, lokalt styringsmonn i dagens Norge, er gode nei-argumenter om de ellers er aldri så gale. 

De dårlige nei-folk velger mellom et vrengebilde og en utopi – og det er jo et enkelt valg – mellom EU-staten og Annerledeslandet. De skremmer derved vannet av tvilerne, som jo egentlig står foran et godt valg. De dårlige nei-folk finner vi særlig i AKP – sjølrederottene (for å låne et uttrykk fra Terje Mosnes) som aldri vil godta det landet vi lever i her i landet, og som bruker enhver kampsak til å fremme sine egne autoritære, sosialnasjonalistiske tvangstanker. 

Vi finner dem også – riktignok i en atskillig mer sympatisk utgave – i ekstreme miljøkretser, som arbeider for et annet Norge enn det vi har og går til valg på, nemlig økokratiet, landet der sysselsetting, velferd og folkestyre er underlagt én faktor, naturvernet. Landet der hvalen er alle tings mål. Verken stalinistene eller økokratene kan nå sine mål uten å ty til autoritære midler de ikke råder over. De er altså dømt til å drømme i dagens Norge, fundamentalistiske drømmer om en-dimensjonale samfunn. Men også drømmere kan gjøre skade, på sin lille måte. 

De dårligste nei-argumenter er de nasjonalistiske. Når vi skryter av oss selv og sverter våre naboer, er vi nasjonalister. Thorbjørn Jagland og Gro Harlem Brundtland – Arbeiderpartiets Romulus og Rema – satser på informasjon og saklig debatt. Vi klarer oss utenfor også, sier den salomoniske Romulus. Med sin fine og varierte argumentasjon tilstilet kultiverte og kunnskapsrike velgere yder han folkeopplysningen en optimistisk tributt. Meget aktverdig, men rent retorisk er det ikke særlig effektivt. Han er for øvrig endelig i ferd med å skjerpe tonen. 

Lahnstein, derimot, som representerer de gode nei-folk med dårlige nei-argumenter, har lært av de store demagoger. Hun henvender seg ikke til ekspertene, men til folket. Hun er nøktern og jordnær, og står skulder ved skulder. Hun gir folket det folket vil ha: Smiger og skrekkvisjoner, brød og sirkus. Hun retter sine slag, ikke mot hodet, men der de sitter best, midt i solar plexus, og treffer spikeren på hodet, igjen og igjen: Vi er bedre enn andre, derfor har vi det bedre enn andre, og det vil de andre nå ta fra oss. Vi er en nasjon, de er en union. Vi har folkestyre, det har ikke de, de har bare råd, kommisjoner og et lissomparlament. Vi har styring, de blir styrt, og nå vil de styre oss også, og stjele og forgifte vårt daglige brød, våre sild og poteter. 

Men Lahnstein vil falle for eget grep. Nå tar hun rev i seilene. Hun fikk ustraffet ture frem med sitt nasjonalistiske hardkjør i månedsvis før en vantro ja-side nedlot seg til å ta opp akkurat den hansken – med ildtang. Vi trodde ikke våre egne ører når Lahnstein skamløst påsto at Europa, det er de gamle kolonimaktene, når hun sammenlignet Europa-unionen med Titos Jugoslavia, Sovjetunionen og svensketiden. Det finnes argumenter som er så dårlige at de ikke fortjener svar. Men det måtte til. Den første som tok tyren ved hornene, den første som påpekte at Lahnstein forgifter både debatten og folkesjelen, det var Turid Birkeland, og det vil hun bli husket for. 

Anne Enger Lahnstein startet heldigvis langspurten for tidlig. Nå er luften gått litt ut av henne, og hun sliter tungt på oppløpssiden, oppildnet av Erik Bye, som har fått vansker med gangsynet og har tatt ned sin åndelige sten-gun fra veggen. For et bomskudd! Ovenikjøpet har vi en mistanke om at Lahnstein ikke engang er nasjonalist, at hun ikke engang mener det hun sier. Hun drømmer antakelig om de gylne jordbruksoppgjør etter forrige folkeavstemning, dengang Senterpartiet overtok driften av Norge, og den norske bonden besteg inntektstoppen. Men også drømmere kan gjøre skade, for argumentene hennes er dårlige, demagogiske og nasjonalistiske. Hun appellerer til våre laveste instinkter, til vår selvgodhet og naboforakt. 

La oss avgjøre EU-striden som brødre det kan seg søma. La oss høre de gode argumenter for og mot. La oss forsøke å ignorere dem som bekjemper det norske samfunnet og bruker EU-saken til unasjonal virksomhet. De er ikke meningsberettiget, for de har ikke sitt eget land blant alternativene. Intet er så lett å spre som frykt. Intet er så lett å selge som smiger, intet så lett å svelge. 

Legg igjen en kommentar