(Arbeiderbladet 27.07.94) Det later til å være full enighet om at verdenssituasjonen er fundamentalt forandret etter Murens fall. Men hvorved egentlig?
Nasjonalt har vi sluppet trusselen fra den ytre fiende. Den sovjetinspirerte indre fiende, femtekolonnen, er også borte, skjønt særlig farlig har den knapt vært på mange år. Men hva så? Uten ytre og indre fiender er vel vår etablerte orden mer stabil og trygg enn noensinne?
På det europeiske plan har vi fått noen nye handelspartnere i øst, eller noen nye stebarn, etter som man ser det, men det er da, med sine fordeler og ulemper, ingen fundamental forandring? Faren for europeisk storkrig er riktignok redusert, men det er da bare en fordel, som lar oss leve våre liv som før, bare tryggere?
Globalt har imperialister og monopolkapitalister i dette hundreåret holdt seg med totalitære og «autoritære» regimer i de gamle kolonier, for å skjerme sin utbytting og for å hindre lokale kommunister, styrt fra Moskva, i å rive utviklingslandene ut av verdensmarkedet. Men etter Murens fall er det sørgelig få lokale kommunister tilbake. Nå kneler de for Verdensbanken og Pengefondet.
Man sier etter Murens fall at vi må inn i EU av sikkerhetsmessige grunner. Men hva er nå det for noe tøv? For det første er Europa tryggere enn noen gang tidligere. For det annet har vi jo NATO, som alle plutselig er for. For det tredje er EU helt ute av stand til å hindre krig, se bare på Jugoslavia! Muren er falt, ja vel, og vi lever tryggere. La oss da nøye oss med det, i stedet for å bygge nye murer rundt halve Europa, som markedsliberalistene vil, murer som kanskje må rives igjen en dyster dag.
Omtrent slik argumenterer mine venner og kolleger, og det lyder besnærende. Verden er ikke mer forandret enn at vi trygt kan gjøre som sist: Vi stemmer nei en gang til!
Denne artikkelen er ikke myntet på ekspertene. De vet jo alt, og likevel slåss de så busta fyker. Mine venner er ikke mer eksperter enn meg. Og siden slaget vil stå om meg, mine venner og kolleger og deres likesinnede, så tillat meg noen få vennlige og kollegiale innvendinger. Anne Enger Lahnstein er ikke det eneste trollet i EU-debatten, vi kan produsere noen skrekkvisjoner vi på ja-siden også.
Den mur EU bygger mot den fattige verden, er ikke høyere enn de tollmurer hvert av EU-Iandene ville hatt om EU ikke fantes. Tvert imot. Den som har nytte av proteksjonisme, stor som liten, vet å bygge murer. Den som av styrke går inn for frihandel vet å utnytte prisene på verdensmarkedet. De fattige sitter med Svarteper uansett. Det er andre valg som må gjøres, for å redde den tredje verden, enn vårt valg mellom isolat og union.
Fattigdommen er det største problemet i verden, fordi den avler det også vi frykter mest: krig og økologisk katastrofe. Derfor har også vi et motiv for å støtte organisert kamp mot fattigdommen, en kamp som bare kan føres med samordnet innsats fra store overnasjonale enheter. Så langt er kanskje EU ikke kommet ennå, men det er bare EU som kan komme så langt, i vår del av verden.
Før Murens fall var Europa stabilt. I ly av Muren nøt vi den infantile trygghet som terrorbalansen ga. Etter Murens fall er Europa først og fremst ustabilt, for vi har mistet det som bandt oss sammen. Når intet lenger binder oss sammen, vil vi helst gå hver vår vei, og de veiene fører ikke til Rom, langt mindre til Maastricht.
Faren i Øst er krise og fattigdom, hunger, kriger og krigerske allianser, fascisme, pogromer og fremmedhat. Faren i vest er selvgodhet, selvtilstrekkelighet, nasjonal sjølråderett, samarbeidsvegring og unionsangst.
Sikkerhetspolitikken må baseres på de verst tenkelige scenarier. Om konjunkturene spiller oss et puss – og det har de gjort før – kan vi i verste fall ende opp med et nazistisk Russland, et panisk Øst-Europa og et EU i full oppløsning etter redd-seg-den-som-kan-prinsippet (som om det var mulig!). En skikkelig depresjon og tre-fire uheldige parlamentsvalg på kontinentet er jo alt som skal til før katastrofen er et faktum, før teppet går ned etter den store tragedien.
Det er patetisk å se hvordan den norske EU-debatten handler om hva som er best for Norge, for oss, om sild og poteter, kroner og øre, grunnlov og folkestyre. Som om det bare var vårt folkestyre som sto på spill! Og Grunnloven, den Lahnstein maktesløst hegner om som en evnukk om sitt harem, den har vi jo skrevet om hvert annet år siden 1814! Skal vi kanskje restaurere Grunnlovens dyd, gjeninnføre jesuitt-paragrafen og brenne Roma-traktaten i alle bygder? Har kanskje Senterpartiets kvinner stemmerett etter grunnloven av 1814?
Kanskje får vi det bedre i EU, og kanskje klarer vi oss bra utenfor også, i 20 år til. Men hva spiller det for rolle for valget, når vi har sjansen til å bidra til et fredelig og stabilt Europa? Det Europa trenger, og det verden kan håpe på, er skjeletter, brusk og bindevev, konstruksjoner og strukturer, lim og sement. Valget står ikke mellom NATO, Vestunionen [etter Brussel-avtalen 1948-54 en spire til et europeisk forsvarssamarbeid, overflødiggjort av NATO og Europarådet], KSSE [et forstadium til OSCE, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa], og en alleuropeisk ordning fra Moskva til Cartagena. Vi trenger dem alle. I dag er enhver troverdig organisasjon som binder de europeiske landene sammen i forpliktende samarbeid, et gode, en nødvendighet.
Når spanjolene enstemmig slutter opp om NATO og EU, så skyldes det angsten for den nære fortid, en fortid spekket med nasjonale dyder. Bør ikke vi være en smule engstelige for den nære fremtid? EU-motstanderne synes å mene at EU ikke burde vært opprettet, at [unionen] nå bør nedlegges. To høyst aktuelle alternativer, naturligvis, men de glemmer alltid å kommentere det tredje, så jeg spør igjen: Er det et skremmende perspektiv om EU en vakker dag skulle revne av pur begeistring over den nasjonale sjølråderetten?