(Arbeiderbladet 19.04.94) Det er ingen hemmelighet. Alle vet det, og mange snakker om det, men ikke så høyt. Hva i all verden skal det bli av Sosialistisk Venstreparti, nå når tiden er ute? SV har nemlig en dyster fremtid. Innenfor EU i skyggen av det seirende Arbeiderparti. Utenfor EU i skyggen av det seirende Senterparti. SV har ikke lenger noe sted å stå, ingen ben å gå på, ingen vei å velge. SV famler etter grunn mellom Senterpartiet, Venstre og SME, men der er det fryktelig trangt om plassen.
Det er ikke mulig å bli en mer troverdig EU-motstander enn Anne Enger Lahnstein, for hun har et argument som SV ikke kan bruke like skamløst, men som selger godt – det nasjonale argument. Hun har dertil dresset seg opp som en Jeanne d’Arc mot Verdenskapitalismen og lyder halvt som en sosialist i et uøvet øre.
Veien til sosialismen, som SV egentlig aldri har betrådt, og som likevel ikke fører noe sted hen, den gås av andre, av sosialnasjonalistene i AKP, det hybride avkom etter Bjørnstjerne Bjørnson og Josef Stalin.
Ogkan SV bli et bedre arbeiderparti enn Det Norske, som med den ene hånden får sving på økonomien og med den andre danker ut SV i EU-kampen. Det høyeste mål SV realistisk kan stille seg i fremtiden, det er faktisk å utkonkurrere Odd Einar Dørum og De Grønne i naturvern. En prisverdig sak, naturligvis, men skrinn jord for et helt parti, som dessuten har ambisjoner.
Selv har jeg aldri stemt på SV, men det vil for alltid være det partiet jeg liker best – snillistisk inntil det enfoldige, partiet som uten baktanker bruker budsjettene to ganger, av ren velvilje.
Og idealistisk inntil det selvutslettende. SV er partiet som vil bekjempe bilismen ved å stille bilistene i kø. Det standpunktet krever en moralsk ryggrad som bare SV har – velgerne kjører jo bil! Hvor ser man ellers et parti som setter prinsippene foran utsiktene til gjenvalg?
SV har vært idébank og katalysator for hele den kulturrevolusjon vi har gjennomlevet fra 1960 til 1980. Likestilling, miljøvern, atomnedrustning, internasjonal solidaritet og forsøkspedagogikk. You name it: Ideene kom fra eller gikk gjennom SV, og ble motstrebende assimilert av de andre partiene etterhånden. SV har dessuten vært et bolverk mot den atavistiske og uhelbredelige stalinismen i AKP. For SV har alltid vært et frihetlig parti. Et hyggelig lite parti, sa en senere berømt bekjent, den gang bevegelsen ennå var lykkelig som liten, før den første vekst i 1972 og det annet fall i 1993. Men nå er det ugjenkallelig slutt. Endetiden er nær. Det kan ta noen år, men skriften står der påveggen, for alle som kan lese. Den tredje vei er borte, noen annen vei finnes ikke, den første veien var den eneste og den rette.
En av de mange forutsetninger for et velfungerende folkestyre er at folkets representanter fører den politikk de er valgt på, nemlig sin egen. En annen forutsetning er at de harmakt til å gjennomføre politikken sin. Disse forutsetningene er viktige både i små og store saker, men mangler de i noen få store, får det dyptgripende konsekvenser for de mange små. Et eksempel er de importerte forurensninger. Enhver norsk regjering går til valg på miljøsaken, men har begrenset mulighet til å gjøre noe med den, fordi den er overnasjonal. Altså en begrensning i folkemakten.
Norsk folkestyre har i etterkrigstiden måttet leve med to særegne, importerte politiske forurensninger: Den kalde krigenog striden om den europeiske integrasjon. Begge forhold har fratatt norske folkevalgte makt, ved at premissene ble lagt ute, og har hindret dem i å føre sin egen politikk, fordi visse spørsmål var hevet over debatt. SV er nøkkelen til å forstå begge forhold.
SV er et barn av den kalde krigen, unnfanget mellom øst og vest, på et leie av aviser, og valgte den tredje vei. Slik har det levet sitt liv til ende, som et barn, et fint liv. Krigens store antifascistiske allianse ble brutt av president Harry Truman den dagen USA hadde atombomben klar, og øynet en mulighet til å utradere kommunismen. Amerikanerne startet en voldsom opprustnings- og innhegningspolitikk som russerne etter fattig evne og tvunget av omstendighetene forsøkte å henge med i, og som flere ganger brakte oss til avgrunnens rand på den siste bredd. Det pågikk helt til Mikhail Gorbatsjov steg ned fra himmelen og forløste oss fra galskapen. Trusselen fra Øst var århundrets løgn, et skjendig påskudd til kamp mot den indre fiende, femtekolonnen, kommunistene. Russerne hadde mange feil, men dumme nok til å tro at de burde angripe Vest-Europa, det var de dog ikke, verken før eller etter opprettelsen av NATO i 1949.
Den kalde krigen var skjebnesvanger for det statsbærende Norske Arbeiderparti, som ble slitt i to mellom nasjonsforsvaret og den sosialistiske internasjonalismen. Prisen for å melde Norge inn i NATO, i et hemmelig stortingsmøte, ble høy. Knefallet for Amerika fratok Arbeiderpartiet dets venstre ben. Kampen mot kommunistene – et klart eksempel på midaseffekten – var så overmåte vellykket at den slo barnet ut med badevannet. Det regjerende Norske Arbeiderparti har siden 1961 vært en krøpling som halter mot høyre i alle saker, ikke bare i sikkerhetspolitikken, fratatt noen av sine beste krefter og halvparten av sin tradisjon.
Det er SFs evige fortjeneste at partiet gjennomskuet illusjonen om trusselen fra Øst og hadde mot og kraft til å trosse Arbeiderpartiets fordummende antikommunisme. Slik holdt SF den sikkerhetspolitiske og ideologiske debatt åpen i Norge, der alle andre partier var høyreorienterte, hvert på sin måte. Hvis Gustavsen og Løfsnes hadde latt seg kue og kneble, og var blitt i Arbeiderpartiet, da ville Norge i de siste 30 år ikke hatt noe politisk uttrykk for radikale samfunnsinteresser. Men fordi de ble ekskludert, fikk SF bare marginal makt og bare indirekte innflytelse påmoderpartiet. Landet har derfor i etterkrigstiden vært styrt uten et fullgodt korrektiv fra venstre. En anomali i folkestyret, med andre ord, forårsaket av Harry Truman, som la en bombe under arken, og hans lokale profet, Einar Gerhardsen fra Kråkerøy.
Den samme anomali gjenfinner vi fra 1972 i EF-striden, som hvilte tungt over oss inntil den endelig blusset opp igjen. De store partiene tapte EF-kampen, men forble regjeringspartier. Alle regjeringer siden Korvald har ønsket å melde Norge inn i det europeiske fellesskap, men har i nesten 20 år måttet tie om sinhjertesak. En konsekvens har vært at primærnæringene i Norge har hatt en innflytelse som ikke bare overgår deres økonomiske, befolkningsmessige og geografiske vekt, men også deres nasjonalsymbolske betydning. Hjemmebakt brød kan kjøpes for dyrt. Spredt bosetting er en god ting, men spredningen har sin pris på statsbudsjettet. Summen av oljepengene og den politiske lammelse etter folkeavstemningen har sikret oss en bosetting så spredt, og et landbruk så kostbart, at vi i fremtiden ikke vil ha penger nok, hva enten vi står innenfor eller (særlig) utenfor EU. For det er jo Senterpartiet som har styrt Norge de siste 20 årene. Vi har altså hatt regjeringer som fører andre partiers politikk, uten mot og makt til å føre sin egen.
SF kunne i 1972 med full rett hevde at sosialistisk politikk ville være enda tyngre å føre i EF enn i Norge, hvor det var ille nok, ikke minst fordi Arbeiderpartiet ikke ville ha noen venstrefløy. SFs EF-motstand var både konsekvent og troverdig. Men nå, 20 år etter, er både det europeiske alternativ og verden rundt fundamentalt endret. I det politiske dødvann etter folkeavstemningen har SV uhindret av moderpartiet beveget seg farlig langt henimot den nasjonal-agrare tåkeheimen. Det straffer seg nå, når Lahnstein har overtatt hegemoniet. Da Muren falt og den sosialistiske drømmen brast (for det gjorde den), så mistet SV både konsekvens og troverdighet i sin EU-motstand. Dette var egentlig klart i 1989, men velgerne oppdaget det først i løpet av valgkampen i 1993. Det var nemlig ikke valgkampen det var noe i veien med, som ledelsen påsto, men partiets politikk og de endrede forutsetninger.
SV har altså, oppsummeringsvis, vært det synlige symptom på folkestyrets dobbelte etterkrigsmalaise – den amerikanske syken og det europeiske trauma. Når pasienten blir frisk, forsvinner symptomet.
Så hvor skal SV gå, nå når alle veier er stengt? Gåtens løsning er like åpenbar som den er smertefull. Det er ingen kunst å løse den gordiske knute for den som er villig til å bruke kniven. Men det svir. Alle dører er stengt for SV uten én – selvopphevelsen – og her kan SV ta lærdom av det gode menneske fra Stavropol. Men til forskjell fra ham kan SV som fuglFøniks av sitt bål stå opp i ny og forklaret skikkelse.
Etter den kalde krigen, innenfor EU, blir verden atter normal. Det som før var atskilt, kan igjen bli helt. Øst møter vest, Europas land samarbeider i stedet for å slåss. Norske folkevalgte kan igjen få makt til å føre sin egen politikk. Og Arbeiderpartiet kan få tilbake sitt venstre ben. Gjør døren høy og porten vid! Som den fortapte sønn bør SV mottas, med jubel og takksigelse. Men det er nå det gjelder, det blir snart for sent.
Partiet har altså to muligheter. SV kan ta skrittet tilbake inn i moderpartiets skjød, tilbake til fremtiden, og gå fremad mot vekst og velferd som Arbeiderpartiets sårt tiltrengte venstre ben. Alternativet er å snuble videre på sine egne tiloversblevne små lerføtter: subsidier, trygd og nullvekst. Den første veien er fordelaktig for Arbeiderpartiet, som trenger en organisasjonsmessig og ideologisk vitalisering, for SV, som har en stolt fortid å forsvare, og for folkestyret i dette landet, som trenger reell representasjon av folkelige interesser. Den andre veien er den kvelende død. Den tredje vei er borte, og tiden er knapp. Carpe diem!