(Arbeiderbladet 03.09.91) Tiden har ikke innhentet eller forbigått Mikhail Gorbatsjov, som P. E. Kokkvold skriver kort i sin ellers betimelige leder om H. W. Steinfeld. Gorbatsjov stilte seg i 1985 en oppgave – en umulig oppgave, skulle man tro – og den er i hovedsak fullført i og med at kuppet mislyktes. Hans mål har vært overføring av makt, fra partiet til staten, til kommunene, til de folkevalgte, til markedet, til republikkene, til rettsvesenet og pressen etc. Han har, fra starten, villet nå sitt mål gradvis, fordi raske sprang umiddelbart ville ført til kupp fra partiet. Når kuppet nå likevel kom, er det ikke minst på grunn av den eventyrpolitikken som [Boris] Jeltsin, Landsbergis [litauisk nasjonalistleder] og andre – godt sekundert av Steinfeld – har stått for. De har forlangt for mye for fort, og dermed med tvunget Gorbatsjov til å gå for langt for tidlig.
Heldigvis har imidlertid Gorbatsjov klart å bremse Jeltsin, Landsbergis og andre tilstrekkelig til at kuppet kom for sent, og mislyktes. Maktoverføringen og mentalitetsendringen var kommet så langt, tross alt, at partiet feilet. At partiet ventet så lenge med å slå til [mot Gorbatsjov] – helt til det altså var for sent – kan vi utelukkende takke fredsprisvinneren for. Det er jo her dynamikken ligger: Gorbatsjov har, som den eneste, kunnet stagge partiet i seks år, med beroligende sosialistisk snakk og andre talemåter. Imens har han langsomt overført makt og latt den frie presse stålsette opinionen.
Gorbatsjov gjorde nok ingen feil da han i desember 1990 befolket statsstyret med potensielle kuppmakere. Han kjente sine pappenheimere og visste hva han gjorde. Desember var en kritisk måned for perestroikaen – vi husker at [uternriksminister] Sjevardnadze uanmeldt gikk av «fordi diktaturet truet», og at Gorbatsjov måtte utsette reisen til Oslo [for å motta fredsprisen]. Det var i realiteten et desemberkupp som ble avverget ved at Gorbatsjov ga [de senere] kuppmakerne sentrale posisjoner. Hva annet kunne han gjøre? Han skaffet seg derved åtte måneders respitt. Han hadde vel håpet å få unionsavtalen i stand før det smalt. Og det han vant ved å trekke ut tiden, har vi alle vunnet, for kuppet kom for sent [til å redde kommunismen].
Men til slutt kom det altså. Takket være Gorbatsjov for sent til å lykkes, takket være Jeltsin for tidlig. Vi kan ikke nå være sikre på at det heretter vil bli brukt konstitusjonelle, lovlige, fredelige, humane og demokratisk metoder i Russland. For der har plutselig Jeltsin fått samlet enorm makt i sine hender. Og vi vet ikke stort mer om ham enn at han er resolutt og modig. Én ting vet vi jo, og det er at han, siden han med rette ble satt på plass av Gorbatsjov i 1987, systematisk har forsøkt å hevne seg på og etter hvert ydmyke sin tidligere partileder. Det taler ikke til hans fordel og varsler ikke godt.
Så nå revner imperiet planløst, etnisiteten blomstrer – kanskje blodrødt – markedet vil kaste millioner ut i arbeidsløshet, kulde, kanskje hunger. Hvem vet nå hvilke former den sosiale uro vil anta – blir det lammende streiker, lokale kriger, avskyelige pogromer? Og hvem skal nå stagge denne uro – og hvordan?
For takket være Jeltsin og Landsbergis kom kuppet for tidlig, mens de konstitusjonelle forhold ennå er høyst uklare og ustabile, i en situasjon der man ikke sikkert vet hvordan hæren og KGB skal eller kan styres, i en tid da det utstedes dekreter på løpende bånd. Faren er absolutt til stede for en voldelig, autoritær utvikling, selv om det ikke nødvendigvis behøver å gå så ille.
Jeg ville vært langt tryggere om vi hadde fått beholde Gorbatsjov et år til. Om Jeltsin og de andre hadde gått bare litt mer stille i dørene, ville Gorbatsjov kanskje fått tid og ro til å sluttføre sitt historiske arbeid: å etablere folkestyre og markedsøkonomi i en desentralisert Sovjetunion på en fredelig og konstitusjonelt betryggende måte.
Når kommunistpartiet nå forsvinner – hvilket vi jubler over, enda det burde skjedd uten et kupp – så svinner også presidentens raison d’être. Hans funksjon har blant annet vært å beskytte folk som Jeltsin mot partiet. Når partiet [nå] er borte, vil nok Jeltsin vite å beskytte seg selv. Gorbatsjov er ikke på vei mot stupet, som Aftenposten skrev her en dag. For han har aldri hatt noen personlige ambisjoner om politisk makt etter kommunismens fall. Hans virke er strengt knyttet til den smertefulle overgangen mellom to epoker, den som han så mesterlig har lindret. Timeplanen har han selv satt. Gorbatsjov har ganske enkelt utspilt, eller rettere spilt, sin rolle, og bedre har vel ingen statsmann spilt før ham.
Nobelkomiteen hadde åpenbart mest lyst til å trekke Nobelprisen tilbake [etter uro i Litauen], i blind og enfoldig sympati med Landsbergis. Så langt gikk det dog ikke, for det skulle tatt seg fint ut i historiebøkene, en artig liten fotnote om vidsyn i et lite land. Nei, Nobelkomiteen nøyde seg med å kritisere Gorbatsjovs innenrikspolitikk og fastholdt at prisen ble gitt for utenrikspolitikken. Nobel-medaljen ble slik en ekte medalje, en med både for- og bakside. For Nobelkomiteen kritiserte faktisk Gorbatsjov for Litauen-politikken hans. Komiteen forsto åpenbart ikke at det var Gorbatsjov som – med en diskret hånd – holdt kuppmakerne unna Landsbergis, pianisten som vi alle er blitt så glad i takket være [stortingspresident] Benkow og Steinfeld og andre blinde høner. Nobelkomiteen kunne jo ikke godt skyte på pianisten! [Strengt tatt var han cellist og musikolog].
Det er i det hele tatt ikke til å tro at hele vår opinion lar seg dominere av en storsnutet reporter og et kobbel tradisjonelle høyrefolk uten gangsyn. Vi har i årevis fått høre, først at Gorbatsjov prøver å lure oss, så at han vakler fra krise til krise, at han mangler klare tanker og strategier, at han er ubesluttsom og unnvikende, at han som den siste forstår noe nytt etter hver rystelse. Og en slik dott har vi gitt fredsprisen til! Er det da ikke snart noen, også i dette lille landet, som ser den røde tråd? Er det så vanskelig å se det som springer i øynene? Mannen har jo i seks år hatt et program. Det programmet har han fulgt. Nå er programmet slutt.
Så sitter vi altså her i Norge, nissenes hjemland, og lar oss dupere av en selvopptatt og høyrøstet TV-kjendis med spisse albuer! Som om han [H.W. Steinfeld] har skjønt noe som helst. Kan ikke den mannen snart settes til annet arbeid?