(Arbeiderbladet 03.05.93) Overgrep mot barn er et tema som de siste år har vakt avsky og undring. Debatten om rettspleien i slike saker har delt segi to motstridende fløyer, karakterisert nettopp ved avsky og undring. Skillet mellom fløyene går skarpt mellom den offentlig ansatte ekspertise, som uttrykker avsky, og de øvrige debattanter, som har stilt seg undrende så vel til problemets omfang som til den rådende teori og praksis. Debatten mellom avsky og undring antar derfor preg av en diskusjon mellom lærd og leg. Dette er uheldig, for vi vil jo gjerne gi den lærde rett.
Overgrepslæren er nemlig som vitenskap i sin helt spede vorden og kveles i fødselen av ideologi og ektefølt harme. De lærde har ikke stort annen lærdom enn sine egne erfaringer, utvekslet med likedannede kollegers over svært kort tid. Mangelen på kunnskap er iøynespringende når vi studerer noen av overgrepslærens sentrale sentenser:
- Barn kan ikke lyve.
- Avhør av barn krever en helt spesiell kompetanse.
- Man må ta barns perspektiv og våge å tro på dem.
- Gode dommeravhør er gode bevis.
- Medisinske funn styrker tiltalen.
- Sikker evidens fremkommer i terapi.
- Mørketallene er store.
- Barnets rettssikkerhet er mer truet enn siktedes.
- Antatt overgrepsutsatte barn er den svakeste av alle grupper.
Dette er altså overgrepslæren i dens elementære, grove form, slik vi alle kjenner den fra aviser og TV. Som sådan er den grunnlaget for folkets tillit, og som sådan vil jeg kritisere den.
Påstandene har to ting til felles: For det første er de gale. For det annet er de ensidige. De tjener alle til å svekke mistenktes posisjon, og i sin elementærform er overgrepslæren altså nærmest skreddersydd for å hindre at uskyldige går fri.
Med en slik serie av gale og ensidige påstander som fundament, blir overgrepslæren en ideologi i stedet for et fag. Og det er sterke ideologiske drag i overgrepslæren. Vi merker kvinnesaken (kvinner og barn rammes), venstrepietismen (sex er en bra kampsak, jfr. porno-, massasje- og serveringsdebattene), snillisme (man tar de antatt svakestes parti) og monolittisme (ekspertene er alle enige). Disse er jo i og for seg aktverdige ideologier, men det er altså fortsatt en slags motsetning mellom ideologi og vitenskap.
Overgrepslæren er ikke bare ideologisk og ensidig. Den er også mektig, og i firfoldig forstand: For det første er den offentlig, med hele det offentliges tyngde i ryggen. For det andre er den monolittisk og derfor slagkraftig – de offentlige eksperter står sammen mot enhver kritikk, til forsvar av kvinner og barn. Mellom ekspertene råder et bemerkelsesverdig fravær av debatt, nesten så det lukter demokratisk sentralisme. For det tredje er læren eksklusiv – superekspertene tillegges mye mer vekt enn de vanlige ekspertene. For det fjerde, og aller viktigst: Offeret er gjerne det eneste vitne og eksperten dets eneste fortolker. Den sakkyndige får i praksis selv makten og avsier selv dommen: Skyldig!
Når ensidig ideologi fremføres kraftfullt og unisont av en eksklusiv elite av betrodde offentlig ansatte, får vi et rettssikkerhetsproblem: en situasjon der intakte barn og uskyldig mistenkte utsettes for vilkårlige overgrep fra statsmakten. Vi lider ikke engang under et ekspertvelde – hadde det enda vært så vel. For siden overgrepslæren ikke har tatt det kvalitative sprang fra ideologi til vitenskap, råder et regulært dilettantenes tyranni.
Barn kan ikke lyve
Slik lyder overgrepslærens første postulat i dets enkleste form. Det man mener, er vel antakelig at misbrukte barn ikke kan lyve. Men det kan de jo. Til de grader kan de lyve, at man ifølge de samme dilettanter trenger en helt spesiell inkvisitorisk kompetanse for å få dem til å komme ut med språket, dvs. avgi kompromitterende utsagn. Det er åpenbart slik at når barn bekrefter overgrep, da kan de ikke lyve. Når de derimot benekter overgrep, da kan de ikke engang snakke sant! Så misbrukte barn kan nok lyve, både når de bekrefter og når de benekter, om overgrep og om gjerningsmann.
Når barn benekter overgrep, skyldes det ifølge spesialistene at temaet i seg selv er så smertefullt. At barnet kanskje benekter fordi det ikke foreligger noe overgrep, later til å ligge utenfor spesialistens horisont. Men om barn kan lyve, så behøver de jo ikke nødvendigvis å gjøre det. Her har vi kimen til et bedre slagord, som ville forlene overgrepslæren med atskillig større troverdighet: Barn kan snakke sant.
Imidlertid er alt dette egentlig på siden av saken. Spørsmålet er jo ikke, hva rettssikkerhet angår, om misbrukte barn kan lyve, men tvert imot om ikke-misbrukte, intakte barn kan lyve. Det kan de nemlig, hvilket alle vet som har et. Når barnet kommer inn til dommeravhør, vet vi ennå ikke om det er intakt eller misbrukt. Og det er når intakte barn lyver at en uskyldig blir dømt.
Ikke bare kan barn lyve – de kan lures og påvirkes og innvikles i verbale spill de ikke forstår, av målrettede eller forvirrede, nærstående voksne. Og når et barn av en slik nærstående voksen havner i klørne på en terapeut som ikke tror at barn kan lyve, da er katastrofen et faktum. Barnet kommer inn til dommeravhør med et fellende vokabular, ervervet i terapi og ledsaget av den nødvendige faglige dokumentasjon
Barn er kort og godt upålitelige i rettslig sammenheng, og mer jo yngre de er. Hele overgrepslæren er tuftet på et forsøk på å tilbakevise denne påstand. Barn lar seg innbille nær sagt hva som helst, og fastholder innbilningen over tid. Barnetroen er et nærliggende eksempel for oss som ikke deler den. Allerede ved forberedende prøve i psykologi lærer studentene at motivasjonen styrer persepsjonen, og at selv begavede voksne vil mistro sin egen sansning under sosialt press. Folk kan innbilles at EF er Dyret i Åpenbaringen, at Stalin var en kjekk kar, eller altså at barn ikke kan lyve. Denne devisen har passert som faglig sannhet i flere år, mens pressen har stått ringside og bukket for vitenskapen. Sjelden har vel så få så lett lurt så mange!