(Dagbladet 25.02.98)
Norge var kjønnsdelt. Med abort og prevensjon, utdanning og arbeidsplasser, er kvinnen frigjort. Hun forlot mann og barn for det vidunderligste, for likhet, frihet og brorskap. Familien er død. Dette uomtvistelige fremskritt reiste et problem. Hvem skulle ta seg av barna?
Vi har forlenget det offentlige tilsyn fra fødsel til myndighet og fra morgen til middag, når gaten, fjernsynet og infoteknologien overtar. Men denne ordningen – som vi er prisgitt, og som vi derfor har tillit til – reiser også et problem.
For fjernsynet har ingen pretensjoner om å oppdra våre barn. Fjernsynet gir barna vold, reklame og angloamerikansk underholdning. På gaten råder den sterkestes rett. Gaten er lærerik, men som dominerende normgiver er den katastrofal uten en motvekt i familien eller annetsteds.
Og barnehagen og skolen minner oss om at ansvaret for barneoppdragelsen, det er det oss foreldre som har. Der har man verken økonomi, bemanning, kompetanse, metoder, læreplaner eller målsettinger til å erstatte familien. Og likevel er det altså slik at fjernsynet, gaten, barnehagen og skolen i praksis allerede har overtatt omsorgen. Vi har bare ikke oppdaget det enda, og slett ikke tatt ansvaret. Titalls prosent av barnebefolkningen får sin kultur og sin samfunnsforståelse formidlet ikke av foreldrene, men av medier og etater som ikke har fostring som mål.
Vi har nemlig et ubehag i kulturen. Skolefaglig har vi visst Europas svakeste kunnskapsnivå. Rusmisbruket sprer seg i dalene. I lille Egersund ser vi ti ekstreme avvikere i én straffesak. Vi har hundre overdoser i én by på ett år. Er Greven og Hadelandsmorderne spesielle, eller bare forut for sin tid?
Når det – som forutsagt – blir stadig flere ekstreme avvik, når avvik blir norm: Da trenger vi en verdikommisjon. Men verdikommisjonen kan ikke friste familien tilbake i tvangstrøyen – selv ikke mot kontant betaling i rede penger. Jeg er ikke mot litt rettferdig fordelt kontantstøtte, noen gudsord og et godt forbilde fra landet. Men det monner så lite. Kommisjonen kan heller ikke overtale oss til å ta oss bedre av barna. Det klarer vi nemlig ikke.
Nei, makt må Staten bruke. Staten må erkjenne at den ved Kommunen allerede har overtatt omsorgen, og at barna er vanskjøttet. Myndighetsalderen må opp til 21 år. Vi må slutte å trygde bolig- og arbeidsløse barn som flytter hjemmefra den dagen de fyller 18. Vi må slutte å oppbevare arbeidsfør ungdom i skolen, hvor de mister den siste rest av arbeidsmoral, forstyrrer undervisningen og senker nivået til skade for landets fremtid. Staten kan med et pennestrøk gi lønnsgaranti til all ungdom under 21 år – mot arbeid. Det blir billigere, det gir ungdommen noe å leve av og for, det forplikter dem i samfunnslivet og det blir lettere å være lektor. I et godt samfunn er det lett å være lektor.
Ta kontroll over massemediene. La oss bli det første vestlige demokrati som forbyr kabel og parabol. Steng nærradioene: de sperrer for folkeopplysningen. La oss få et strengt kringkastingsmonopol. Gi NRK en formålsparagraf som gjenspeiler fjernsynets allerede etablerte rolle i samfunnet, som oppdrager og omsorgsgiver.
La oss en endelig omskrive skolelovene. Skolen skal oppveie tapet av familien. Lærerne må ha en helt annen utdannelse, mye høyere lønn, og de må binde seg til klassen for minst fem år. Gi oss en ny pedagogikk i stedet for det slagget vi 68-ere etterlot oss. Vi lever i barnets århundre bare i den forstand at barns idealer, plantet i dem av multinasjonale konserner, har overtatt hele kulturlivet. Barn tar ikke skade av å lære å sitte stille. Hvis skolen kunne lære barna å sitte stille, ville vi få færre MBD-diagnoser. Barn tar ikke skade av pugg og formell kunnskap. Om skolen innså det, ville vi ha mindre dysleksi og mange dyktigere fagfolk. Barn tar ikke skade av å lære folkeskikk. De kunne jo slutte å banne til læreren, så fikk vi kanskje færre med atferdsvansker. Pedagogikkens vesen er ikke å nå barna på deres eget språk, å friste dem til å tro at læring er gøy ved å spille popmusikk i mattetimen. Læring er arbeid, og velgjort arbeid er også gøy. Det vet ethvert barn, om pedagogene enn har litt tungt for det.
La oss en gang for alle slå fast at klasserommet er samfunnets minste og innerste celle, rammen om de viktigste nære relasjoner. Læreren er formynder og oppdrager, formidler av kultur og tradisjon, ansvarlig for trygghet, tillit og menneskelig vekst, grunnlaget for oppslutning om staten, dens styre og religion.
Dette kunne verdikommisjonen fortelle regjeringen, og mere til. Men det gjør den ikke. Ingen regjering har så mye mot i brystet, vett i pannen og stål i ben og armer i landet som styres av Mønsterplanens barn. Verdikommisjonens misjon er å gi regjeringen goodwill, nå når alle gode krefter forsøker å nagle KrF til Høyres kors, Carl I. Hagen.