(Dagbladet 14.03.98)
Arbeiderpartiets deputerte Jon Olav Alstad hudfletter tirsdag fortjenstfullt mine apokalyptiske samtidsvisjoner. Mot min fortvilte appell om statlig tvang og regulering knekker han et Columbi egg, det som Svarstad Haugland la i Dagsnytt 18 for noen dager siden: La mannen ta sin tørn ved kjøkkenbenken! Forleng fedrepermisjonen! Vi må hindre at gutter vokser opp og identifiserer seg med Fantomet og Herman Willis!
La gå at Alstad skyter litt over målet han óg. Hvor gammel tror han jeg er, når han tillegger meg og min generasjon ansvaret for å ha fjernet mannen fra hjemmet? 200 år? Og hva med de enslige mødre; hvordan skal fedrepermisjonen hjelpe dem? Men ellers er jeg helt enig i alt Alstad skriver. Vi fedre vil ikke bare forsørge, vi vil også gi omsorg. Vi vil ha rettigheter og muligheter, og garantert samvær med våre fraseparerte barn. Noen av oss iallfall. Hva med de andre?
Enhver politikk som styrker den lille samtalen er en støtte for sosialisering og kulturformidling, og på sikt en liten seier for nasjonen. Om vi kaller det barnetrygd, rettferdig fordelt kontantstøtte eller fedrepermisjon er ikke så nøye. Men er det nok?
Ser ikke Alstad at de lange knivers natt har senket seg over aftenlandet? Hvor mange unge ligger døde med en kniv i brystet siden jeg skrev mitt innlegg? Svarstad Haugland synes å tro at en nasjonal tragedie kan rettes opp ved et mikroskopisk tiltak som kontantstøtte. Arbeiderpartiet synes i sin begeistring for likestillingen å fornekte hele misèren. Og Alstad vil ha fedrepermisjon. Helt enig. Med støtte fra AP og Svarstad Haugland er reformen så godt som vedtatt allerede. Bedre kan det ikke sies. Alle monner drar, selv om problemet forblir uløst. Hvorfor det bare er meg som ser problemet, fatter jeg ikke. Min tanke har fri. Jeg kjemper hver dag en kamp for mine barn, så langt kreftene rekker. Ikke mot rus, vold og lettferdige kvinner. Nei, da kjemper jeg mot skolen, kirken og nasjonen, mot alt som er riktig og bra. Da kjemper jeg mot livløs underholdning, mot sport og forflatning. Mot avvind, kritikk og karikatur, mot sinne, moral og svik: Da kjemper jeg mot meg selv.